FINALEN: Philip Roth har skrevet det han hevder er den siste romanen om Nathan Zuckerman, som både opererer som Roths alter ego og som vitne til hendelser i amerikansk historie. Foto: REUTERS/Eric Thayer/Scanpix
FINALEN: Philip Roth har skrevet det han hevder er den siste romanen om Nathan Zuckerman, som både opererer som Roths alter ego og som vitne til hendelser i amerikansk historie. Foto: REUTERS/Eric Thayer/ScanpixVis mer

En hyllest til fantasien

Philip Roths siste roman om sitt alter ego Nathan Zuckerman.

ANMELDELSE: «Exit gjenferd» er Philip Roths niende - og ifølge forfatteren selv den siste - romanen om Nathan Zuckerman, som både opererer som Roths alter ego og som vitne til hendelser i amerikansk historie.

Også «Exit gjenferd» har et historisk bakteppe. Omkring presidentvalget i 2004, da George Bush beseiret John Kerry, returnerer Zuckerman etter elleve års isolasjon til New York i anledning et inngrep for urininkontinens. Det skal snart vise seg at turen også konfronterer Zuckerman med hans «fortrengte drifter», men også med hendelser fra fortida.

Vikler seg inn Romanen, som på engelsk heter «Exit Ghost», kan leses opp mot Roths første bok om Nathan Zuckerman: «The Ghost Writer», hvor Zuckermans møte med forfatteren E. I. Lonoff og hans unge elsker Amy Bellette står sentralt. Nå trues Lonoffs skandaløse fortid med å avdekkes, og Zuckerman vikler seg inn i kamp mot Lonoffs selvsikre biograf, en kamp mellom ungdom og alderdom, som først føles noe klein i sin overdrevne maskulinitet, men som også dreier seg om offentlighet og anonymitet, normalitet og annerledeshet, og videre stiller spørsmål om samfunnet generelt og USA spesielt.

Zuckermans valgvake med det unge paret Billy Davidoff og Jamie Logan illustrerer for eksempel dette når de unge forklarer at de ikke vil gi George Bush «en ny sjanse til å ødelegge noe veldig bra». Spørsmålet som blir stående i luften er: Når var det noen gang så bra?

Dobbelt tap Sånn sett finnes det et dobbelt tap i romanen, tapet av nasjonen, men også tapet av seg selv; vi møter Zuckerman i alderdommen, impotent, med urininkontinens og hukommelsestap, ute av offentligheten, på terskelen til døden. Zuckerman kaller det selv en «posthum eksistens», men finnes det ennå håp, muligheter, i en slik tilværelse? Og kan man flykte fra livet når livet består av følelser, raseri, smerte?

Selv om jeg ikke opplever «Exit gjenferd» som like mangfoldig som jeg husker Roths Sabbaths teater som kom på norsk i fjor, så er den rik nok i sin rytmiske prosa, med sine innskutte monologer og gjenfortellinger, der noen sider plutselig kan romme et helt menneskeliv.

En hyllest til fantasien

Effektiv er også spenningen som oppstår mellom hendelsene i boka og Zuckermans dramatisering av hendelsene, siden de ikke nødvendigvis korresponderer, det oppstår en glipe der fiksjonen i fiksjonen får avslutte romanen. Dermed blir «Exit gjenferd» også en hyllest til fantasien.