Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En hyllest til litteraturen

Ingvar Ambjørnsens nye bok er en lekker sommerhilsen til Elling-fansen.

NY ROMAN: Ingvar Ambjørnsen er ute med en ny Elling-roman, som han omtaler som et bonusspor til fjorårets comeback. Foto:Asbjørn Svarstad
NY ROMAN: Ingvar Ambjørnsen er ute med en ny Elling-roman, som han omtaler som et bonusspor til fjorårets comeback. Foto:Asbjørn Svarstad Vis mer

Ingvar Ambjørnsen har med Elling skapt en gave, både til leserne og til seg selv. Karakteren er et utmerket prisme å se verden gjennom, med sine tørrvittige, såre, nervøse, ærlige, kloke og gjenkjennelige perspektiver. Nå har forfatteren viet en hel bok til Ellings lesing av en roman.

Det er bare et år siden forrige og femte Elling-bok, «Ekko av en venn», kom. Da var det hele tjue år siden sist gang vi fikk hilse på Elling i romanform. Nå har «Ingen kan hjelpe meg», som forfatteren har omtalt som et slags bonusspor til fjorårets comeback, kommet.

Og det er nettopp en deilig bonus boka føles som!

Overskudd og skriveglede

Boka, som har fått undertittelen «En lesereise med Elling», kommer ikke til å stå seg som et hovedverk i Ambjørnsens forfatterskap. Men det er ikke meningen heller. Den artige, vesle boka er fylt med overskudd og skriveglede av typen som kanskje oppstår nettopp når en tillater seg å ikke ta seg selv og teksten så høytidelig.

Elling er samme sted i livet som han var sist. Vi blir igjen med til sokkelleiligheten som han leier på Grefsen i Oslo av enkefruen med det fjonge navnet Annelore Frimann-Clausen. Elling har gitt seg selv et tidagersprosjekt: Han skal lese «Lanzarote» av den franske forfatteren Michel Houellebecq.

A kjærlighet til litteraturen

Boka starter med Ellings betraktninger over det ytre, først forfatterens utseende, som etter Ellings syn ikke er særlig flatterende. I august var jeg så heldig og fikk oppleve superstjernen Michel Houellebecq live på den fantastiske litteraturfestivalen på Louisiana kunstmuseum i Danmark. Med dette friskt i minnet, får formuleringer som «Michel Houellebecq er ikke en mann man frivillig drar på hyttetur med» meg til å humre godt.

Så går vi videre til faktaopplysninger om boka og dens utgave, før Elling nøysomt, på ekte Ellingsk vis, forteller oss om framgangsmåten for leseprosjektet, på en måte som kan minne om metodeutgreiinger i akademiske tekster.

«Lanzarote» er en tynn roman bestående av ti korte kapitler. Elling skal lese ett kapittel per dag og bruke resten av tida på nedtegnelser av refleksjoner som oppstår. Det er ingen spesiell grunn til at han velger å gjøre akkurat dette, annet enn «av kjærlighet til litteraturen».

Ingen krav til forkunnskaper

Michel Houellebecq er prisvinnende og bejublet, men også kontroversiell og omstridt, mye på grunn av islam-synet som kommer til uttrykk i noen av bøkene hans. Elling har fått med seg denne debatten, men har ikke gått dypt inn i forfatterskapet ennå. Nå starter han altså med kortromanen «Lanzarote», som er en slags harselas over ferieparadisene som kanskje ikke er så paradisiske likevel.

Franskmannens forfatterskap er smalere enn de folkekjære Elling-bøkene til Ambjørnsen. Men det stilles absolutt ingen krav til forkunnskaper hos leseren. Du trenger ikke å lese Houellebecqs bok for å lese denne; Elling loser oss langsomt og trygt, nærmest pedagogisk, gjennom hele teksten, og boka inneholder rikelig med sitater og større utdrag.

Vi er ikke langt uti boka før Elling også tar oss med et godt stykke utenfor teksten. Hans egen fantasi, hans egen fiksjon, nærmest, blandes med virkeligheten og Houellebecqs fiksjon. Elling har, som vi vet, erfaring fra en reise til et Lanzarote-liknende feriested, og kan derfor lett leve seg inn i dette med hotellfrokoster og sol og varme. En av karakterene i boka minner dessuten noe veldig om Kjell Bjarne.

Beskrivelsen av leseopplevelsen framtrer for meg som en hyllest til litteraturen og dens grenseløshet. Særlig nå for tida kan det være kjekt å lese seg litt bort ved hjelp av bøker, og kanskje spesielt til palmer og strender, for dem som lengter etter det.

Velskrevet og gjennomarbeida

Samtidig som Lanzarote-turen utarter, både ved hjelp av Houellebecqs og Ellings penn, har det oppstått en klassisk Elling-misforståelse. Annelore Frimann-Clausen ønsker å låne «Lanzarote» fordi hun som ung besøkte ferieøya sammen med mannen sin! Elling begir seg selvsagt ut på intrikate omveier og søvnløse netter i stedet for å si det som det er; «Lanzarote» er en til dels grov, nærmest pornografisk, roman, som han ikke utholder tanken på at husvertinnen skal lese:

«For å si det slik: Dette er ikke ei bok jeg ville ha gitt min egen mor til jul. Selv ikke da vi var uvenner.»

Det er derfor smart av Ambjørnsen å velge akkurat denne boka. I tillegg synes jeg det oppstår et interessant språklig spill mellom Houellebecqs nøkterne stil og den mer omstendelige tonen til Elling, holdt jeg på å skrive; Elling framstår for meg så virkelig at jeg nesten glemmer at han er en karakter, og ikke forfatteren selv.

Jeg må innrømme at jeg var noe skeptisk til boka, slike artige prosjekt kan ofte ende opp med å bli grunne og overflødige. Men «Ingen kan hjelpe meg» er velskrevet og framstår som gjennomarbeidet, i tillegg til å være innmari sjarmerende og underholdende.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!