En hyllest til løgnen

Leseverdig bok med utgangspunkt i en Ibsen-klassiker.

BOK: Roman, kaller Holtet Larsen sin nye bok. Og det må han gjerne. Det er jo så mye som kan samles under denne paraplyen. Men som Solstad - en åpenbar inspirasjonskilde gjennom alle år - gjør i sin siste bok, opererer også Larsen i «Peer Gynt-versjonen» innenfor sakprosasjangeren, og dertil på et betydelig underlag av selvbiografisk stoff.

Det er vinklingen på og organiseringen av stoffet som rettferdiggjør sjangerbetegnelsen, og som det framgår av tittelen er det Ibsens «Peer Gynt» som fungerer som det prismet de øvrige motivene brytes gjennom.

Selvmord

I august 1902 foretok den unge østerrikske jøden Otto Weininger en reise til Kristiania for å overvære en oppsetning av «Peer Gynt» på Nationaltheatret. Weininger er kjent for det dypt antisemittiske og kvinnefiendtlige, kvasifilosofiske verket «Kjønn og karakter». Kort etter at han hadde skrevet det ferdig, tok han sitt eget liv, noe som bidro til hans veldige og herostratiske berømmelse post mortem. Vår egen Hulda Garborg skrev en hel liten roman i dialog med Weininger, og langt seinere er deler av verket oversatt til norsk.

Stykket ble spilt i nasjonalromantisk ånd og med Griegs musikk til, og Weininger, som oppfattet det som et moderne stykke, og til og med som et av de fremste litterære verk til alle tider, skal ha blitt dypt skuffet over oppsetningen. Denne episoden tjener som startskudd for en lang gjennomgang, både av den eksentriske Weiningers korte liv, hans «filosofi» og reaksjonene på denne. Ikke minst gir den foranledning til et ganske grundig overblikk over «Peer Gynt»s skjebne som scenestykke.

Skandale

At stykket ble bevart så lenge som nasjonalromantisk klenodium, oppfatter Larsen som en skandale. Han kan følgelig godt forstå Weiningers reaksjon. Men det er ikke for å fortelle oss dette at han har skrevet boka. Han spinner derimot et nett av forbindelseslinjer mellom personer - kjente og mindre kjente i salig blanding, fra Wittgenstein til Nina Karin Monsen, fra Knut Hamsun til Wilhelm Reich (som skrev en avhandling om «Peer Gynt») - som på en eller annen måte kan knyttes til Weininger eller «Peer Gynt».

Han innrømmer selv at han gjerne ville ha skapt noe som likner en intrige av det, men at han ikke har lyktes. Så avfeier han seg selv med at det i det minste har vært en enkel måte å fordrive tida på: «Det må være dette man kaller å søke trøst i adspredelsen.»

Uten omsvøp

Men så enkelt er det ikke. Det viser seg gjennom det selvbiografiske stoffet. Her forteller Larsen uten omsvøp og omskrivninger (vil jeg formode) historien om sin egen oppvekst som «uekte» sønn av en alenemor, en historie om stadige forflytninger og om et hardt arbeidsliv for å få endene til å møtes før mor og sønn endelig slår seg ned fast i en leilighet på Grünerløkka. Larsen forteller denne historien uten sentimentalitet, uten store ord og patos, men med betydelig varme og forståelse.

Til denne hører også historien om den fraværende faren, han som aldri lar høre fra seg, men som Terje likevel med betydelig nysgjerrighet spør seg selv om han har arvet noen egenskaper fra. At han er sin mors sønn, hersker det ingen tvil om, ja, ved beretningens slutt sitter de to sammen foran fjernsynet, forent i et fellesskap basert på en likhet i vesen og gemytt som sønnen understreker direkte.

Vakker løgn

Mot slutten spør han også seg selv: «Går det an å tenke på denne beretningen som en hyllest til henne?» Han svarer bekreftende, med henvisning til en anekdote fra morens liv som barnehjemsbarn, ja, den kan som «en hyllest til løgnen som bærer en vakker hemmelighet i seg, en hyllest til den løgnen som avslører stjerner i øynene».

Larsen viser her at selvbiografisk stoff godt kan brukes uten at teksten blir privat i dårlig forstand. Parallellene mellom de ulike historiene er til tider åpenbare, og det kan virke som om Terje ser sin egen skjebne, også som forfatter, i lys av Ibsens antihelt. Mot slutten trer parallellen mellom Peer og mor Åse versus Terje og hans mor markant fram. Forholdet til den fraværende far likner oss. Men det er ikke minst i motivene løgn, fantasi, flukt, kompensasjon likhetene er å finne.

Spørsmålet som kan stilles til den foreliggende boka, er om forfatteren har lyktes med å integrere de temmelig forskjellige elementene som boka består av.