En hyllest verdig

Artikkelforfatteren beskriver Johs Bergh som en bærebjelke i norsk jazzliv.

Da Johs Bergh (1932- 2001) døde i mai i fjor, var det den kanskje tyngst bærende enkeltbjelken i norsk jazzliv som ble borte. At han og videreføringen av arbeidet hans hedres med en konsert i Oslo Konserthus torsdag, er således både logisk og betimelig.

  • Som ressursperson og levende kunnskapsbase var den lavmælte og publisitetssky statsstipendiaten og jazzforskeren unik.
I nesten 50 år var han en drivkraft innen norske jazzorganisasjoner, fra Oslo Jazz Circle via Norsk Jazzforbund til Norsk Jazzarkiv, som han var med på å opprette i 1981, og han var en kjent NRK-stemme nesten like lenge. De kunnskapene om jazz og jazzmusikere som han tilegnet seg gjennom et lidenskapelig og vidtfavnende engasjement, gjorde ham til en internasjonalt anerkjent jazzforsker, og når det faglige tomrommet etter ham ikke er enda større enn det er, skyldes det et betydelig publisistisk arbeid som han nedla, alene og sammen med andre. Sentralt i så måte står de tre bøkene/CD-antologiene om norsk jazz fra 1920 til 1960 («Jazz, Hot & Swing» «Sigarett Stomp», «Cool, kløver & dixie») samt den ruvende «Norwegian Jazz Discography» fra 1999.
  • Johs Berghs posisjon og anseelse blant dem han forsket på, kommer godt til uttrykk ved at mer enn to dusin av landets mest anerkjente jazzmusikere svarte ja på flekken da de ble spurt om å stille opp gratis på minnekonserten.
Fra veteranene Einar Iversen, Tore Jensen og The Big Chief Jazz Band via «mellomgenerasjonens» Karin Krog og Jon Christensen til frijazzens fanebærer, Frode Gjerstad, stiller de i Konserthuset, med Jan Erik Vold og Knut Borge som stedlige verbalister, og inntektene blir forhåpentligvis store nok til at det kan opprettes et fond i Johs Berghs navn. Midlene fra dette skal gå til blant annet ivaretakelse og bearbeidelse av ytterligere historisk materiale.
  • Men konserten får en dimensjon i tillegg til den pekuniære.
Den skal også være en kunstnerisk hyllest til en person som kunne sin jazz og ikke ødslet synderlig mye tid på musikk som etter hans vurdering ikke holdt mål. Hype, gimmicks og musikalsk bløff ble nokså nådeløst avslørt, å misforstå den Bergh'ske lavmælthet som holdningsløshet var noe man eventuelt bare gjorde én gang. Også den arven kan være noe å ta med seg i ei tid der verken sjanger- eller kvalitetskriterier gir særlig hjelp til å navigere mellom «godt» og «dårlig».