En Ibsen for hverdagslivet

Toril Moi tilbyr nye innganger til hvordan Ibsen kan angå oss i dag.

BOK: «Ibsen er et uberørt arkeologisk funnsted.» Slik lyder det når Norges mest (dvs. eneste) internasjonalt kjente litteraturforsker endelig vender sin oppmerksomhet mot dikteren fra Skien. Det slås på store trommer, tidvis også på pauker og cymbaler. Og man behøver ikke være i besittelse av stor fantasi for å forestille seg at slike utsagn vil provosere, selv om Moi her refererer til Ibsens betydning for forståelsen av modernismen.

Hvis Ibsen er viktig, bør Ibsens modernisme stimulere til debatt så vel som videre arbeid. Boka er skrevet med amerikansk selvtillit, med polemisk kraft og personlig engasjement. Den er blitt et tydelig og djervt bidrag til forståelsen av Ibsen, et bidrag som også utfordrer til kritikk.

PÅ BOKAS OM LAG 500 SIDER gjennomgår Moi den estetiske idealismens historie, i billedkunst, litteratur, og teater, og denne tradisjonens sentrale betydning for forståelsen av Ibsen. Oppdagelsen av idealismen synes ikke ny, men Mois gjennomgang av den som kritisk norm er mer konsekvent og skarpsindig enn tidligere arbeid på området.

Slik blir Ibsens fremste egenskap at han er antiidealist. Primært er det dette som gjør ham til modernist - i Mois øyne. Hun knytter dette sammen med 1800-tallets syn på teatralitet, i fine drøftinger av teatralitet i teatersal så vel som i hverdagsliv. Og gjennom sine diskusjoner av malerkunst bidrar hun til å forankre Ibsen i 1800-tallets visuelle kultur.

På et mer teoretisk plan tar Moi et oppgjør med det Frederic Jameson har kalt «modernismeideologien». Modernismeideologien har dyrket form, meningstap og språkets umulighet, og har privilegert høy- og seinmodernismen. Moi løfter fram en annen språkfilosofi enn den som har preget norsk litteraturvitenskap de siste 20-30 år. Her er det mindre Saussure, mer Wittgenstein, Austin, og den mann Moi her lener seg aller tyngst på, Stanley Cavell. Felles for disse er at de er opptatt av dagligspråket, av språk i funksjon. Jeg har sympati med prosjektet, selv om Moi både er vel generaliserende og ankommer noe post festum. Teoretisk sett skaper hun en for skarp motsetning mellom historisme og formalisme. Norske estetikere vil gremmes - og ha sine grunner.

TIL SAMMEN FØRER dette inn i bokas hovedtematikk, slik den framgår i lesningen av skuespillene: Hvordan utforsker Ibsen kjærligheten? Hva slags muligheter gir språket? Hvordan framstiller han relasjoner, særlig de mellom mann og kvinne? Som konsekvens av Mois erspektivforskyvninger, øyner man en ny Ibsen-kanon. I stedet for å trekke fram 1890-tallsstykkene, blir Kjærlighedens komedie, Kejser og galilæer, Et dukkehjem, Vildanden, Rosmersholm og Fruen fra havet sentrale, med avsluttende visitter til Hedda Gabler og Når vi døde vågner. Man kan forresten skimte en liten forskningsmessig trend i oppmerksomheten som rettes mot det forfatteren kalte sitt «hovedverk». I Kejser og galilæer har forskerne endelig funnet Ibsens Finnegans Wake.

Ibsens modernisme kan ikke vurderes uten tanke på at den er to bøker. Moi har skrevet sin bok på engelsk. Men først møter den verden som oversettelse. Så kan nordmenn gjette på hvilken bok som er viktigst, den engelske eller norske.

Moi har rett i at Ibsen i det store og hele er blitt borte fra engelskspråklig litteraturforskning de siste tiåra. Hun har en stor leserkrets ute, og antakelig vil mange følge henne helt hjem. De vil sette pris på noe av det mer innføringsmessige stoffet rundt Ibsen og Norge, samtidig som den teoretiske polemikken antakelig vil føles unødvendig. Jeg vil heller ikke forbauses om engelskspråklige kritikere mener at Ibsen presses for langt, at han blir for enestående. Likevel kan dette komme til å bli en viktig bok for verdensforfatteren Ibsen.

I NORGE ER IBSENS STATUS ikke direkte kontroversiell. Her vil noe virke for elementært, samtidig som Moi vil kritiseres for ikke å forholde seg tilstrekkelig til den hjemlige Ibsen-forskning. Men en mer samvittighetsfull dokumentasjon ville gjort boka vanskelig tilgjengelig for hennes engelskspråklige publikum. I Norge er bidraget viktigst som friskt pust inn i Ibsen-forskningen og som mulig utfordring til en stivnet litteraturvitenskap. Ungdommen dundrer på døren, som det heter hos mesteren. Moi er en professoral Hilde Wangel. Det er få steder man får være ung like lenge som i akademia.

Men viktigere enn at Moi ikke har forholdt seg til alt som har vært skrevet om Ibsen på norsk, er det at hennes historiske tilnærming tidvis blir påstand. Generelt burde hun undersøkt kontekstene hun postulerer noe nærmere, især Ibsens dansk-norske tradisjon.

Og jeg biter ikke på modernismeagnet. Moi bruker atskillig energi på å stille spørsmål ved modernismeideologien. Men samtidig vil hun (og hennes Ibsen) nyte godt av denne ideologiens privilegering av modernismen.

Hvorfor ikke heller nyansere poststrukturalistenes forenklede syn på realismen i teatret, slik andre har gjort det for romanen, ved å vise at den verken er naiv eller uten selvrefleksjon? I stedet må Moi insistere på modernistisk metateatralitet. Slik blir kapitlet om Et dukkehjem bokas mest tvungne. I iveren etter å melde Ibsen inn i det modernistiske selskap, står Moi i fare for å gjøre ham for enestående. Restene av kontinuitet i forhold til både idealisme og melodrama blir borte. Man får følelsen av at Moi vil ha kaka si og spise den, som det heter på verdensspråket.

Det viktigste er vel at Ibsen fremdeles angår vår modernitet, ikke at han er modernist?

MOTSATT BLIR KAPITLET om Fruen fra Havet kanskje det friskeste blant flere fine nærlesninger. Mens tidligere forskere har sett stykket som uforløst og konvensjonelt, mener Moi at det er mesterlig. Slik får hennes interesse for hverdag, relasjoner, kjønn og kommunikasjon tydelige fortolkningsmessige konsekvenser. Kapitlet om skeptisismen i Vildanden er også sterkt. I sin praksis demonterer Moi det enkle skillet mellom formalistiske og politiske lesninger. Er klassikeren Ibsen evig aktuell, slik vi ynder å innbille oss her oppe i nord?

La oss i rettferdighetens navn innrømme at det er vanskelig å tenke seg Ibsen som særlig relevant for lesere i et før-borgerlig samfunn. Og at det ikke er tilfeldig at han nå er blitt stor i Kina. Samtidig må man kunne tenke seg at Ibsen vil kunne bli irrelevant i en seinere og annen form for modernitet enn vår.

Mitt poeng er ikke at Ibsen ikke er aktuell, men at han er det på særskilte måter, at vi må ta oss tid til å forklare hvordan, før vi presenterer klisjeen. Og at man kan tenke seg at enkelte trekk ved hans tekster er mindre aktuelle, andre mer aktuelle, og andre igjen like aktuelle, men kanskje på nye vis. Og at språkpolitiet snart må få tillatelse til å skyte med skarpt mot den neste kulturkoryfeen som ytrer ordene «Ibsen har aldri vært mer aktuell».

Mois fortjeneste er at hun på presist vis tilbyr nye innganger til hvordan Ibsen kan angå oss i dag. Det er ingen liten bragd.

Tore Rem kommer i høst med boka Henry Gibson/Henrik Ibsen, en samling tekster fra den tidlige britiske mottakelsen av Ibsen.