En Ibsen ut av skyggene

Velskrevet portrett av det Ibsenske enebarn, med friskt blikk på 1905.

BOK: Lars Roar Langslet befinner seg utmerket i fortida, mer utmerket enn de fleste. Og noen ganger kan det være grunn til å takke for nettopp det. Knapt synes han å ha gjort seg ferdig med fader Holberg, så er han her med sønnen til Ibsen.

«Sønnen» er et rehabiliteringsprosjekt. I og med Langslets møysommelige arbeid med å restaurere Sigurd Ibsens fornemme fasade, har vi fått et viktig bidrag til vår politiske historie så vel som til vår kulturhistorie.

Gledelig vending

Det begynner riktignok illevarslende. På de første sidene blir leseren presentert for både «tragedie» og «skjebne», og får dessuten overrakt selve hovednøkkelen til forståelsen av Sigurd, altså at han er sønnen. Her synes Langslet fanget i de biografiske stereotypier Marianne Egeland har kartlagt i sin bok om sjangeren.

En av gledene ved «Sønnen» er imidlertid at Langslet aldri er i nærheten av å innfri disse. I stedet forholder han seg balansert og åpent til stoffet. Lesemåten er så visst sympatisk. Og Langslet viser, ikke helt overraskende, en særlig evne til innlevelse i omtalen av monarkisten, riksmålsmannen og åndsaristokraten Ibsen, mannen som syntes det ble vanskelig å få plass til hele seg i lille Norge. Men generelt holder biografen en høvisk distanse til den biograferte. Det inkluderer en viss forfriskende blygsel overfor det private; her nøyer man seg stort sett med å kikke på Sigurd Ibsens offentlige virke.

Det politiske menneske

Sigurd skal visstnok ha vært artikulert alt fra 19-månedersalderen. Og siden rakk han å bli skoleener, rekordung doktor, diplomat, vraket pionersosiolog, ekspedisjonssjef og en slags grunnlegger av vårt utenriksdepartement, redaktør, statsråd, norsk statsminister i Stockholm, og, i siste livsfase, arbeidsledig, essayist og forfatter.

Som om ikke det var nok, ble han også Bergliot Bjørnsons ektemann, og far til både Henrik Ibsens og Bjørnstjerne Bjørnsons barnebarn.

Men Sigurd Ibsens hovedbidrag gjaldt unionsoppløsningen. Han sto sentralt i arbeidet med den avgjørende konsulatsaken, og alt i 1895 gikk han inn for monarki i stedet for republikk. Bare synd at mannen hadde en slik usedvanlig god teft for dårlig timing. Da 1905 nærmet seg, valgte han «forhandlingslinjen» i stedet for «aksjonslinjen» og satset på at nasjonene skulle få ha kong Oscar II på tur -   først ti år i Stockholm, så ti år i Kristiania. Han hadde beveget seg fra det radikale Venstre til et punkt Erik Rudeng har karakterisert som «omtrent til høyre for Høire». Men innen den tid, viser Langslet, hadde han altså lagt premissene for det som skulle komme.

«Sønnen» er ment som et bidrag til nasjonens selvforståelse, rett før markeringen av unionsoppløsningen. Og den bør så avgjort fungere som et korrektiv til seierherrenes versjon. Med slike ambisjoner er det forresten synd at Langslet smykker seg med den glade amatørs adelsmerke, friheten fra fotnoter.

Boka gir nye innblikk i den Bjørnsonske og Ibsenske familiehistorien. Men her medfører Langslets privilegerte tilgang til familiekilder en viss svekkelse av den kritiske kraft. Likeledes blir gjennomgangen av Sigurds diverse publikasjoner noe nærsynt. Men Langslet demonstrerer verdier i mannens skriftproduksjon; det sto så visst ikke på ambisjonene. Sigurds storverk -   selve «bogen» -   het rett og slett «Menneskelig kvintessens». Og han var ikke mer beskjeden enn at han også fulgte i farens fotspor, med skuespillet «Robert Frank». Det har, for å si det slik, foreløpig ikke fått noen prominent plass i vår litteraturhistorie.

Kammerherre?

Langslet har kontroll over sproget. Slik det sømmer seg en mann med stil. «Sønnen» er behagelig lesning. Man venner seg til at det er et romslig «vi» som fører pennen, et «vi» som taler på vegne av et dannet fellesskap. Utilpass virker Langslet bare når han en sjelden gang forsøker å gå inn i sin tid, som i de rituelle bemerkningene om våre «opplyste pedagoger» eller «pop-revolusjonen i avisene».

Skulle man så til sist forsøke seg på kontrafaktisk historie, på spekulasjoner rundt hva som kunne ha skjedd, kan man vel ikke helt utelukke at Sigurds løsning ville ført nasjonen bort fra selvstendigheten?

I så fall ville vi kan hende hatt Carl Gustaf på tiårige opphold i Drammensveien 1, med all den moro det ville medført. Og da ville skandinavist Langslet kanskje endt opp som kammerherre. Denne boka godtgjør at et slikt forløp ikke ville vært i nasjonens interesse. «Best var det kan hende, det gikk om det gikk» -   vi trenger nemlig Langslet som biograf.