UTOPI: Håkon Ramstad som politimester Bastian i høstens ny oppsetting av "Folk og røvere i Kardemomme by" på Nationaltheatret.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
UTOPI: Håkon Ramstad som politimester Bastian i høstens ny oppsetting av "Folk og røvere i Kardemomme by" på Nationaltheatret. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

En idyll fra helvete

Thorbjørn Egners univers er en falsk idyll med stivnede verdier. Men farlig for barn er han ikke, skriver John O. Egeland.

SOFIA JUPITHER har begått en dobbel dødssynd: Hun kritiserer det norske ikonet Thorbjørn Egner fra et svensk ståsted. Riktignok er Jupither teaterregissør, og må antas å ha greie på drama. Men hun høster storm for å hevde at Egners «Folk og røvere i Kardemomme by» hindrer arbeidet for mangfold og likestilling i generasjoner framover. Jupither, som for tida har et engasjement på Nationaltheatret, går enda lenger. Hun spytter i alterkalken og mener nordmenn bør begrave Thorbjørn Egner for alltid. Den svenske regissøren mangler ikke mot.

REAKSJONENEkronikken i Aftenposten lot ikke vente på seg. Rasende lesere vil ha seg frabedt dette snikangrepet på grunnfaste norske verdier og kultur. De forsvarer Kardemomme-samfunnet som et bilde på orden og fellesskap. Dette er kritikkens ene hovedlinje. Den andre er knyttet til Jupithers svenske bakgrunn. Her virvles det opp mange velkjente forestillinger om stivbeint svensk orden, mangel på humor og overvekt av det politisk korrekte. Bommene skal senkes for enhver pris. Noen reell debatt om Egners litterære univers er ikke ønsket.

PROBLEMET MED kritikken fra Sofia Jupither er at hun både har rett og tar feil. Man skal ha det norske flagget som dynetrekk for ikke å se at Egners drama er breddfullt av menneskelige roller og verdier som har gått ut på dato. Samtidig må man ha et mekanisk - nesten autoritært - menneskesyn for å hevde at Kardemomme by hjernevasker folk i generasjoner framover. Det står ikke så dårlig til med menneskeheten.

THORBJØRN EGNERS litterære verden er et forsøk på å konstruere en utopi. Personer, situasjoner og konflikter tegnes med bred og enkel penn, men så er det også barn som er den primære målgruppa. Hovedtema er sammenhengen mellom gode holdninger, gode handlinger og et godt fellesskap. Det finnes konflikter - ingen litteratur klarer seg uten - men de er enkle og løsbare. Utopiens hovedidé er at alle søker mot et sømløst fellesskap der alle viktige verdier er forstått og akseptert.

DETTE BLIR SOM regel fortolket som solide norske og sosialdemokratiske verdier. Så enkelt er det ikke. En ting er at Egner er en mann av sin tid, noe som gjør at 50-tallets kjønnsroller opphøyes til en universell idé.

Tante Sofie blir en slags hjemmeværende Gro Harlem Brundtland, hvis det er mulig å tenke seg. Det typiske norske i Egners univers er likevel den strenge konformismen. Den utopiske idyllen består av orden, rene kropper, reformvillige røvere og marsjorkestre som spiller i takt.

Så er vi jo også et folk som villig lar oss true til kos, gjerne med pizza og potetgull i fanget. Problemet er at Egners fellesskap ikke er mangfoldig annet enn i det ytre. Dette fellesskapet krever underkastelse og assimilering.

ET SLIKT BRYGG må da være skadelig for barn som mangler politisk immunforsvar? Jeg tror ikke det. Egners drama er ikke politisk tramteater eller Bertolt Brecht for barn. Stykkene er nokså enkle fortellinger med forviklinger, tannløse konflikter og moral så dyp som et fuglebad. Deler av verdisettet passer ikke tidas vedtatte sannheter og sjablonger, men det gjelder også mye av den øvrige kulturarven. Espen Askeladd, med sin åpenbare mangel på hygiene og kleskodeks, er knapt en mann for vår tid. Selv de yngste og mest svermeriske jentene vet at de ikke blir prinsesser med det første.

POENGET ER AT VI ikke må redusere barn til idioter som ukritisk absorberer alt de ser og hører. Det er ikke slik at de staker ut livet på grunnlag av hva foreldrene, staten, kunsten eller reklamen forteller dem. Barn har evne til refleksjon, og de fleste har ikke problemer med å skille drama fra virkelighet. Om vi bare omgir barn med impulser som er tilpasset det rådende verdisynet, begår vi overgrep.

En robust barndom omfatter innsyn i avvikende tanker og livsformer.

I ET SLIKT PERSPEKTIV er Egners teaterstykker en tidsmaskin, en reise til en annen tid.

Mange av verdiene har et falmet datostempel, men er ikke skadelige.

På den annen side vil det være en fordel om vi klart og tydelig sier fra at Egners univers ikke er en modell for Norge i dag.