Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En ikke helt god dag

Marc Soustrots grep om Oslo-Filharmonien er usvekket, kunne vi konstatere i Oslo Konserthus i går kveld, på startstreken til orkestrets Nord-Norge-turné. Men hvor fast er Arve Tellefsens tilsvarende grep om fela?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Spørsmålet er ikke så lett besvart, etter framføringen av Jean Sibelius' store paradenummer for både solist og orkester, hans eneste fiolinkonsert.

Eller formulert på en annen måte: Når krysser en lysende solist grensen mellom sikker beherskelse og fiolinspill på rutine, der glansen blekner i gjentakelsens skyggeverden?

Det er ofte de små marginene som gjør utslaget, ikke minst i Sibelius, der den teknisk uhyre krevende fiolinstemmen paradoksalt nok står og faller på uttrykket i framføringen av den. Det skal ikke mer til enn en intonasjonssvikt her og der, eller noen halsbrekkende løp der konsentrasjonen om fingersettingen får solisten til å miste kontakten med suget i musikken.

I relieff

Det var flere slike øyeblikk i Oslo Konserthus i går, ørsmå punkteringer av det musikalske trykket i verket som i sum fikk energien til å lekke ut.

Noen ganger merket man det bare som et vagt ubehag, eller som et diffust savn etter noe mer. Men i siste del av den melankolske andresatsen ryddet Tellefsen selv unna enhver tvil, stilte seg selv i relieff med et strøk som nådde bunnen i hver tone og ubønnhørlig drev den videre til neste, og neste, og neste, inntil kulminasjonen i akkurat rette øyeblikk.

På en slik grunnvoll kan nok Arve Tellefsen bygge opp denne fiolinkonserter til nye høyder - på en bedre dag.