En ikke helt ufarlig borgerkrig

USAs president, Bill Clinton, feide innvendingene til side og dro til Colombia onsdag med 12 milliarder kroner i hjelp til å stanse landets blomstrende handel med narkotika. 80 prosent av pengene er militær hjelp.

For i Colombia stemmer uttrykket: «Der blodet renner ut i elva.» Fred er et fjernt minne forbeholdt de eldste.

Her lurer det mange farer: Hjelpen kan enten bli som å skyte spurv med kanoner eller trekke USA inn i en tilsynelatende evig borgerkrig. Det kan ta livet av de pågående fredsforhandlingene, og det kan støtte de råtne eplene i hæren som står bak grove overgrep og hittil har sluppet unna påtale.

Fredssamtalene mellom president Andrés Pastranas regjering og geriljabevegelsene går i bølger, og idet Clinton kommer, lyser tilbakeslagene på alle kanter: Forhandlingene står i stampe, bruddene på menneskerettighetene øker, kampene raser på alle fronter og de halvmilitære høyrestyrkene vokser. USAs militære hjelp bare forsterker krigsfrykten.

FNS FREDSMEKLER, Jan Egeland, ser med økende bekymring på tilstanden.

- Vi må styrke fredskreftene, skape håp. Nå tror alle at det bare kan bli verre. Colombia har en historisk sjanse. Lar de denne muligheten gå fra seg, kan nye generasjoner få oppleve blodbad. Det mest bekymringsfulle nå er de halvmilitære styrkenes framgang, sier Egeland.

Sist helg nærmest henrettet disse styrkene, kalt Colombias forente sjølforsvar (AUC), 22 mennesker fire steder i landet på mistanke om hjelp til geriljaopprørere.

Disse styrkene oppsto under det misvisende navnet Bøndenes sjølforsvar tidlig på 80-tallet, men var egentlig godseiernes private militser mot gerilja og oppstand blant landarbeiderne. Ettersom ny- og styrtrike narkobaroner kjøpte opp storgods overtok de militsene. De samarbeidet med de beryktede sikkerhetsstyrkene om å bekjempe geriljaen, og mange tidligere offiserer med militær utdanning fra USA finnes i deres rekker i dag.

Ingen væpnede grupper i landet er i så sterk grad finansiert av narkopenger som AUC.

DEN KONSERVATIVE Pastrana gjorde et modig trekk like etter valget i 1988 ved å møte Manuel Marulanda, lederen for landets største og Amerikas eldste geriljabevegelse, Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC). Det åpnet for fredsforhandlinger i den nær 40 år lange borgerkrigen. Pastranas politiske mål har vært å forhandle fred med geriljabevegelsene, stanse bøndenes dyrking av coca og valmuer og gi dem annen grøde, knuse narkobandene, knekke den endemiske korrupsjonen og skape økonomisk vekst.

Det er ikke lite å påta seg, og foreløpig er resultatene magre. Det er dette programmet USA støtter med 12 milliarder kroner over to år.

Colombia får et 60-tall stridshelikoptre og USA skal trene tre bataljoner soldater til narko-krigen.

Den sivile hjelpen er også stor, men de rådyre Blackhawk-helikoptrene tar det meste av pengene. I Washington understreker man: «Vi skal ikke inn for å slå ned opprør.» Vel, den som lever får se. Omtrent sånn begynte det i Vietnam og El Salvador.

FARC-geriljaen kaller hjelpen og Clintons besøk for innblanding i indre anliggender. Frivillige organisasjoner frasier seg støtte fra USA, av frykt for angrep fra gerilja eller høyrestyrker. Flere steder i landet blusset krigshandlingene opp før Clinton kom, og i gatene demonstreres det mot USA.

Kokaplanten og valmuene, råstoff for kokain og heroin, dyrkes i stor grad av fattige småbønder i avsidesliggende strøk med liten fortjeneste. Og nå skal de flyene som sprøyter plantegift over åkrene få eskorte av kamphelikoptre under sine tokt. Om ikke småbonden har sett sitt liv fra spurvens synsvinkel før, så kommer denne følelsen nå.

Men dersom sprøytetoktene skjer i et geriljaområde, kan opprørerne ta opp kampen. Både FARC og Den Nasjonale Frigjøringsfronten (ELN), som er noe mindre, får deler av sine store inntekter fra dyrking og framstilling av kokain. Dermed er helikoptrene fra USA inne i borgerkrigen.

FARC HAR «FÅTT» ET landområde på størrelse med Sveits av Pastrana under fredsforhandlingene, et område regjeringsstyrkene skal holde seg unna. ELN har krevd noe liknende. Poenget er at Staten aldri noen gang har vært til stede i rundt 40 prosent av landet. I disse avsidesliggende bygdene, så langt fra Staten, der man har levd i «hundre års ensomhet», har det vært fritt fram for gerilja, narkohandlere og landeveisrøvere. Når flyene sprøyter avlingene ødelegger de både kokaplantene og annen grøde, og småbøndene har ingen andre å vende seg til enn geriljaen, som tar imot deres gutter og jenter med åpne armer. Dette har alt skjedd i mange områder.

Colombia er ikke helt som andre land. Ikke for ingenting har Gabriel Garcma Marquez skrevet romanen «Beretningen om et varslet mord» fra hjemlandet.

Tre mennesker i timen fikk en voldelig død i Colombia i fjor, i alt 23172 personer, ifølge Menneskerettighetskontoret til landets regjering. Det gir Colombia verdens høyeste mordrate. Og i et land hvor ulike geriljagrupper til venstre og halvmilitære styrker til høyre, narkohandlere og vanlige forbryterbander, ligger i krig med hverandre og med statens politi og militære styrker, går 90 prosent av drapene hen uten dom. I 1999 ble 1863 mennesker drept i 402 «massakrer», altså drap med tre eller flere ofre. De halvmilitære høyre-styrkene får skylda for mer enn en tredel av disse, mens geriljabevegelsene får ansvaret for 17 prosent og sikkerhetsstyrkene to prosent. Resten tilskrives ulike narko- og forbryterbander.

INGEN STEDER i verden tas det heller så mange gisler, 2787 personer i fjor, det høyeste antallet noensinne. For det meste er det geriljabevegelsene, særlig ELN, som tar gisler for å skaffe løsepenger eller få politiske innrømmelser. Dette fikk en oppfinnsom vri i fjor, da ELN i tre oppsiktsvekkende operasjoner tok et innenriksfly med alle om bord, hele menigheten fra ei fullsatt kirke og ei sportsfiskerforening på fisketur. Ingen er trygge, verken på land, i lufta eller til sjøs. Skal tro hva prisen på en militær rådgiver fra USA blir?

President Clinton har i beste fall gjort et modig framstøt i dette vepsebolet, like før han overlater det til sin etterfølger.