Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Kvelertak - «Splid»

En illsint nesestyver

Kvelertak er tilbake.

Foto: Jonathan Vivaas Kise
Foto: Jonathan Vivaas Kise Vis mer

«Splid»

Kvelertak

5 1 6

Rock

2020
Plateselskap:

Petroleum Records

«Det musikalske og dynamiske spennet er mye større.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: «Nå skal me pirka i eit eldgammalt sår», messer Ivar Nikolaisen i de innledende frasene av «Tevling». Det kunne ikke ha vært noen andre enn Kvelertak som var avsender. Det sier noe om hvor sterk signaturen til rogalendingene etter hvert har blitt. For lite er egentlig ved det gamle når sekstetten gir ut sin fjerde plate. Den første på fire år.

Siden «Nattesferd» har både vokalist Erlend Hjelvik og trommeslager Kjetil Gjernumdsrød forlatt bandet. Det er ikke bare, bare når man har kommet såpass langt ut i karrieren og har etablert en pakke fansen virkelig har trykket til sitt bryst. Hjelviks scenepersonlighet og hans gåtefulle, introverte fremtoning var en viktig bestanddel i Kvelertaks visuelle og musikalske uttrykk.

Heldigvis finnes det en løsning på de fleste utfordringer. «Splid» er Kvelertaks fasit så langt. Bandets nye vokalist, Ivar Nikolaisen - på ingen måte et ubeskrevet blad i norske rockekretser, er mer spastisk både hva energi og vokal tilnærming angår. Han er mer høyt og lavt, mer punka enn metal, men stemmen hans sitter like fullt som lim på de stadig mer snirklete og fascinerende riffene Kvelertak koker i hop i sitt laboratorium.

Det musikalske og dynamiske spennet er mye større denne gangen, ferden går fra tradisjonell punk, hardrock og metal, til drømmende prog. «Delirium» skjeler mer til nyere Mastodon enn klassiske Thin Lizzy-harmonier. Med sine febersyke akkordbrytninger og den støyende finalerunden, komplettert av årets - så langt - feteste black metal-riff, viser at Kvelertak også kan være ambisiøse, kompromissløse om møysommelige i en håndvending. Inspirasjonen er nok ikke tilfeldig - Mastodons Troy Sanders gjester på singellåta «Crack of Doom», for øvrig en av bandets første engelskspråklige låter.

«Necrosoft» er en illsint nesestyver, mens «Fanden ta dette hull!» er tilnærmet lyrisk med et sett dynamiske rockeriff så velskrudde at Angus Young fra AC/DC kunne ha lagt inn en bestilling til rogalendingene.

Produksjonsmessig var Kvelertaks forrige plate hakket mer røff i kantene. Denne gangen er bandet tilbake på gamle trakter hos Converge-gitarist og produsent, Kurt Ballou og hans GodCity Studio. Det låter stort, åpent og klassisk.

«Splid» er åpenbart et brudd med fortiden og en slags ny start. Men det er ingen grunn til at den gamle fansen ikke skal bli med videre.