En illusjon om kontroll

I en situasjon hvor ny kunnskap og kvalitet på læring etterspørres i stadig større grad, synes hovedaktiviteten i den norske skolen å ha blitt planlegging, kontroll, registreringer, evalueringer og målstyring. Kunnskapsdepartementets ledelse synes besatt av en kontrollideologi som setter meningsfylt læring og kunnskapsutvikling helt i skyggen og dermed svekker kvaliteten i skolen.

Det synes ikke å være noen grenser for hvor mye ressurser som kan brukes til å opprettholde en illusjon om kontroll på læringen gjennom et stadig mer oppsvulmet byråkrati. Det må måles, planlegges, registreres, evalueres, rapporteres. Overvåkingsprosessen må i tillegg administreres og kvalitetssikres. Det må rangeres, systematiseres, ordnes, kategoriseres. Elevene må pakkes i båser ut fra hvordan de tar til seg programmert kunnskap og hva slags «type» person de er.

Siste tilskudd fra kunnskapsministeren er å underlegge alt som er knyttet til en persons egenart og identitet – inkludert seksuell legning – registrering, kategorisering og sentral kontroll. Med en blanding av faglig inkompetanse og ideologisk fanatisme plasserer dermed dagens ledelse i kunnskapsdepartementet seg blant de farligste som har regjert et norsk departement siden andre verdenskrig. Registering og kontroll av alle personlige trekk har av totalitært anlagte makthavere alltid vært det fremste middel til undertrykking og ensretting.

Det virker som at de som utformer disse forslagene, er helt frikoplet fra kunnskap innenfor det fagområdet de selv er satt til å forvalte. Jeg vil stille tre faglige spørsmål til disse: Hvilken forskning er det som viser at det er mulig å skape lik læring for alle? Hva slags forskning er det man støtter seg til når man tror at læring foregår i henhold til sentralt gitte retningslinjer? Hva slags menneskesyn og forestillinger er det man generelt bygger på når det gjelder kunnskapsutvikling?

I det ene øyeblikket erkjenner man at læringskvaliteten er for dårlig i skolen, i det neste er svaret å innføre mer av det som fører til dårlig læringskvalitet, med andre ord, mer av det som ikke virker. Det er en ureflektert og nærmest nevrotisk tilnærming til læringskvalitet, som ikke har noen forskningsmessig støtte. Likevel reises skremmende få stemmer fra faglig hold. Lærere og læringsforskere flest er blitt tause, nyttige idioter til framveksten av et stadig mer fanatisk kontrollregime som truer med å ødelegge mer enn det bygger opp til framtidsrettet kunnskapsutvikling.

Det etterlyses kvalitet i læringen. Men hva er det man har holdt på med i årevis som underminerer kvalitet og læring? Svaret fra politikere, byråkrater og lærere er utrolig nok at man har hatt for lite kontroll og systemoppbygging. Derfor må man ha enda flere systemer og kontroll, flere skjema, flere tester, flere mål. Det er skapt en fantastisk forestilling om at mer kontroll vil produsere mer kvalitet.

Det høres ut som det man skal produsere er programmerte roboter uten egne meninger; uten kreativitet; uten forskjellighet; uten opprør.

Men er det noen som vil stoppe et øyeblikk og spørre hvorfor? Skal vi alle ta for gitt at kontrollprosjektet er fornuftig og vil gi de ønskede ideologiske resultater? Det pussige er at byråkrater og politikere i kunnskapsdepartementet (og i alle fall lærerne) hele tida antakelig gjør seg følgende erfaring: alle elever er ikke like og alle lærer ikke det som departementet har bestemt! Fører denne sjokkartede oppdagelsen til en annen tilnærming til kunnskapspolitikken? Nei, tvert imot. Ideologiske skylapper blinder for enhver fornuft. Det eneste som kommer er enda mer ville, fanatiske og ødeleggende forslag. Kontrollillusjonen skal opprettholdes for enhver pris.

Det er ikke bare grunn til sterk bekymring over den faglige kompetansen til de som utvikler og leder kunnskapspolitikken i dette landet. Når disse seriøst tror at de kan lage noe så absurd som et sentralt system som forvalter læringskvaliteten for alle, er det slik jeg ser det en alvorlig brist i virkelighetsforståelsen.

Den VERDENSKJENTE professoren og terapeuten Ralph Stacey, som i en nylig utkommet bok beskriver banebrytende ny kunnskap om læring og kunnskapsutvikling, kritiserer skarpt kontrollideologien innenfor disse områdene. Han hevder at vi i kunnskapssamfunnet har kommet i en situasjon hvor styring av kunnskapen er umulig, men at makthaverne ikke klarer å slippe tanken på det motsatte. Ideen om å «styre kunnskapssystemet» overskygger enhver realitetsoppfatning og medfører en dysfunksjonell ressursallokering i retning av kontroll i stedet for kunnskapsutvikling. Ukorrigert fører dette til stadig mer fanatiske og ødeleggende forslag for å oppnå en kontroll som reelt sett ikke er mulig. Er dette noe av det vi er vitne til hos ledelsen i kunnskapsdepartementet? Det er i hvert fall ganske tydelig at kontrollideologien medfører en stadig mer destruktiv ferd mot et regime hvor kontroll på alle barns identitet og kunnskap er det helliggjørende målet.

Hvor er det kunnskapsmessige grunnlaget for dagens praksis? For det første finnes ingen forskning som viser en positiv kopling mellom de forslag dagens ledelse av kunnskapsdepartementet foreslår, og kvalitet i kunnskapsutvikling. For det andre er det umulig å designe et system for kunnskapsutvikling, fordi læring er prosesser mellom mennesker som i stor grad er uforutsigbare. Man kan ikke designe hvilke nye tanker alle elever i Norge får i sitt hode, og læring er fundamentalt sett nettopp det: prosessen med å skape nye tanker. Av dette følger det at uansett hvor mange systemer og registreringer man innfører, vil det ikke kunne gi de resultatene som loves. Tvert om vil de stort sett gi opphav til stress, angst og frustrasjon. Er det dette som er oppgaven til kunnskapsdepartementet?

Det kunne vært spart både tid og penger, for ikke å snakke om stress og angst, dersom man kuttet ut de fleste av de vanvittige kontrollregimene som norsk utdanningssektor gjennomgår for å oppfylle en fantasi om kontroll på læringen.

Hvorfor er det så utenkelig at lærere kunne få lov å vie all sin oppmerksomhet til det daglige læringsarbeidet, det eneste stedet kvalitet kan oppstå? Når man går bort fra å tenke at man kan og må styre kunnskapen i befolkningen, vil man kanskje etter hvert finne ut at man oppnår mer og at man har mer enn nok ressurser i norsk utdanningssektor. Dette krever imidlertid at dagens ledere av kunnskapsdepartementet er interessert i et faglig grunnlag for hva de holder på med, og ikke bare blindt forfølger en ideologisk fantasi om kontroll.