En inkluderende skole - for alle?

SKOLEN: Kunnskapsminister Øystein Djupedal skriver i et innlegg i Aftenposten 31.juli at «ingen elevgrupper blir glemt» i den norske skolen, og viser til et bekymret innlegg skrevet på vegne av et senter for sjeldne funksjonshemninger. Det er flott at kunnskapsministeren ønsker en inkluderende skole - det skulle da bare mangle. Men hvem skal inkluderes? Vi trenger en årvåken minister dersom vi ikke skal ende opp med en offentlig skole som bedriver assimilering og ikke inkludering, og som forskjellsbehandler på grunnlag av religion. For vi er dessverre på god vei med Oslo kommunes forbud mot å bære niqab i skolen.

I OPPLÆRINGSLOVEN heter det at undervisningen skal tilpasses den enkelte elev. Dette er et prinsipp som står sterkt i den norske skole og som bidrar til å gjøre den nettopp inkluderende. Det er derfor oppsiktsvekkende at dersom du er muslimsk jente og velger å bære niqab, blir du møtt med argumenter som at læreren din ikke klarer å kommunisere med deg. Mens mange skoler uten å mukke legger undervisningen til rette for langt mer ressurskrevende elever enn jenter som velger å bære niqab; skal vi tro myten om den kuede muslimske kvinne sitter hun nok bare stille og tier allikevel, har ikke Oslo kommune og Utdannelsesdirektoratets tro på at den enkelte skole og den enkelte lærer har kompetanse og kreativitet nok til å gi også dette mindretallet av elevene fullverdig undervisning. Dette er uakseptabelt. Vi kan ikke skape et samfunn hvor mennesker ikke får lov til å være seg selv helt, men kun stykkevis og delt.

I DEBATTEN om bruk av hijab og niqab dukker ofte ordene «tvang» og «kvinneundertrykkende» opp. Det er sterkt beklagelig dersom unge i dagens Norge tvinges til å kle seg etter sine foreldres ønsker. Men det er desto mer beklagelig dersom alle de som av egen fri vilje utrykker religionen sin gjennom sitt klesplagg, blir møtt med et forbud. Et forbud vil virke som en stengt dør inn til storsamfunnet. Dersom man velger å ha en kleskodeks for å bevege seg i det offentlige rom, bør man ikke være overrasket om integreringsprosessen går tregt. Det er også grunn til å tro at det mindretallet som faktisk blir utsatt for tvang, lettere vil kunne fanges opp i den offentlige skole fremfor i en privat religiøs skole.

LØFTET FRA Øystein Djupedal om at ingen elevgruppe skal bli glemt, fortjener stjerne i boken dersom det blir innfridd. Det handler ikke lenger bare om handikaptoalett og ekstraundervisning i matte. Det handler om vi vil ha religionsfrihet i Norge. Det handler om respekt for enkeltmennesket. Og det handler om en raus integreringspolitikk.