En inspektør og en gentleman

Hans Blix var lenge i fokus for en hel verden i spenning. Hans memoarer gir et detaljert innblikk i den langsomme oppbyggingen til krig i Irak og i en diplomats ego.

Les resten av ukas bokanmeldelser

BOK: I fjorårets første måneder markerte Hans Blix seg som det største Sverige hadde skjenket verden siden Gunde Svan. Tålmodig staket han videre i FN-sporet, selv om Bush, Blair og Aznar ropte løype av full hals. Slik ble han en helt for mange europeere, en brysom FN-pamp for Bush-administrasjonen og en «spion» for Gale-Ali og andre systemtro saddamitter.

Medieoppmerksomhet

«Avgjørende dager» er Blix' fortelling om begivenhetene forut for Irak-krigen. Sjelden kan en diplomats nedtegnelser ha blitt utsatt for slik omfattende medieoppmerksomhet, fra smakebiter i britiske Guardian til småprat hos vår egen Skavlan.

Innholdsfortegnelse

Punkt for punkt viser «Avgjørende dager» hvordan alle mulige og umulige tegn på «masseødeleggelsesvåpen» skulle vise seg grunnløse - fra aluminiumsrør, klasebomber og gul kake (rå uran) til den ynkeligste drone. Sitat for sitat dokumenterer Blix hvordan amerikanske og britiske politikere villedet opinionen på forskjellige tidspunkt. Og man får innsikt i hans fortløpende resonnementer og møtene med andre aktører, som Bush, Powell, Rice, Blair og Chirac. Til sammen makter Blix - som forresten er intervensjonist av legning og drømmer om FN som verdenspoliti - å demonstrere det urimelige i at våpeninspektørene aldri ble gitt anledning til å utføre sitt mandat.

Det er kortversjonen. Men hvordan er «Avgjørende dager» som bok, snarere enn som mediebegivenhet? Og hvordan framstår Blix som forfatter, snarere enn som TV-personlighet?

Blix imponerer muntlig, men makter ikke helt å følge opp i skrift. Kanskje fordi han synes å ha brutt fartsgrensene for bokutgivelser. Både stoffmengde, språkføring og mellomtitler kunne trengt ytterligere inspeksjon. Bokas generelle lesbarhet står ikke i stil med handlingsforløpet, som er en krimroman verdig.

Omstendelig

Djevelen er i detaljen, heter det på engelsk. Der trives også den gode Hans. Som jurist og profesjonell rapportskriver gir han en omstendelig innføring i våpeninspektoratets liv og historie. Slikt skaper ikke stor litteratur, og analysen er nesten like fraværende som masseødeleggelsesvåpnene. Likevel gir detaljenes sum et inntrykk man ellers vanskelig kunne oppnådd.

Krigens teater

Før man kommer til tekstens fylde blir man forresten møtt av det store intet. Etter ny norsk forlagsskikk uttaler Thorvald Stoltenberg, pent plassert over forfatternavn og tittel på forsiden av omslaget, at «Dette er en bok du bør lese». Hvorfor ikke nøye seg med «Dette er en bok»? Eller bare «Jeg kjenner Hans, hilsen Thorvald»?

Og hvordan framstår så forfatteren?

Som en gammel stjerne som slipper til i en siste hovedrolle: Det er drevent, det har en viss sjarm, og det er en anelse pompøst. En ikke utypisk blixsk setning begynner: «En delegasjon på høyt nivå, med meg selv...» Det er ingen grunn til å betvile oppriktigheten i Blix' øvelser i selvros, men kanskje kunne han delegert noe av dette arbeidet til andre.

Udiplomatisk brodd

Sterkest er Blix når han anvender sin lett syrlige humor, som i «Det er en interessant oppfatning at når et lite mindretall er blitt avvist av et sterkt flertall, så er det flertallet som ikke har bestått prøven». Svakere er han når han fornøyd siterer egne vittigheter.

Og selv et tykt pudderlag av dannelse makter ikke å skjule mannens barnlige glede over å møte verdens mektigste. Av og til går slikt utover den kritiske sans.

Godt og ondt

Klokskap er vakkert; etterpåklokskap er ikke like skjønt - selv når den, som i dette tilfellet, er klokskapens etterfølger. Tidvis virker Blix hårsår og smålig, ikke minst i omtalen av sine kritikere, som den amerikanske våpeninspektøren David Kay - ondskapens yppersteprest - og av hjemlige likemenn som Per Ahlmark og Rolf Ekéus.

De lojale får derimot overdådige skussmål. Likeledes de overordnede, som Kofi Annan: «som alltid fant jeg ham varm og klok.» Slik minner boka uunngåelig om at dette er én versjon, om at også den sympatiske Blix utkjemper en kamp om historien.

Vi som elsket

Blix er en stor diplomat, og en noe mindre forfatter. Som en sentral aktørs versjon av Irak-krigens preludium, er boka likevel viktig. Dessuten er én premiss forandret etter at Blix avsluttet skrivingen i januar: «Selv om den væpnede aksjonen i Irak var vellykket, virker det som om den hoveddiagnosen som ga anledning til operasjonen - var gal.»

Mindre diplomatisk

Blix kunne tort å være mindre diplomatisk. Intervensjonen virker mindre vellykket enn noen gang. Det øker denne bokas betydning. Var verden et bedre sted, burde «Avgjørende dager» bidratt til at Bush og Blair tok sine hjelmer og gikk.

Egenrådighet

Blix sementerer inntrykket av amerikansk egenrådighet. Mens nye grufulle rapporter daglig når oss fra Irak, kan en mollstemt europeer få lyst til å si som gutten som ble spurt om hvem som oppdaget Amerika: «Vær så snill lærer, det var ikke meg.»