En internasjonal rektor

Rektorvalg: Universitetenes fremste oppgave er å produsere ny kunnskap og å bringe den videre til kommende generasjoner. Så langt har diskusjonen om hvem som bør bli ny rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), handlet mye om hvordan UiO skal bli mer synlig i offentligheten. Enda viktigere er å diskutere hvem som har de beste forutsetninger for å lede UiO. Den som blir valgt som rektor må både ville noe med UiO – og ha evne til å gjøre det.

Det er mulig å lede UiO. Fra 1960-tallet og frem til midt på 1990-tallet, hadde antall teknisk og administrativt ansatte ved UiO vokst mer enn den vitenskapelige delen. I 1995 bestemte daværende ledelse seg for å redusere antall administrativt tilsatte relativt til vitenskapelig ansatte gjennom det såkalte «effektiviseringsprosjektet». I løpet av ti år ble den ikke-vitenskapelige staben redusert fra nær 55 prosent av totalstaben i 1995 til rundt 45 prosent. Dette frigjorde ca. 600 årsverk til forskning og undervisning.

I dag er UiO’s hovedutfordringer bl.a. knyttet til sammenvevingen av universitetets tradisjonelle disiplinorienterte fagmiljøer med de nye store, og ofte tverrfaglige, satsninger som bl.a. Sentrene for Fremragende Forskning (SFF’ene) er eksempel på. Inkorporeringen av slike store ikke-permanente enheter i universitetets linjestruktur har vært, og er, en stor utfordring.

SFF’ene utgjør i dag ca. 10 prosent av UiO’s totale stab og finansiering, med mer enn 500 årsverk og nær enn halv milliard kroner i årlig budsjett, hvorav det aller meste kommer fra eksterne kilder. En stor del av årsverkene ved SFF’ene utføres av fremragende utenlandske forskere. Mange av disse ville ikke kommet til Oslo om det ikke var for SFF’ene. SFF’ene trekker således både finansielle ressurser og topp forskere – samt gode studenter – fra inn og utland til universitetet.

Det forekommer oss derfor underlig at mange hevder at SFF’ene og andre toppforskningsmiljøer utarmer resten av virksomheten ved universitetet. For å sitere Ibsen på dødsleiet er det snarere «tvert imot». Dette forstår Ole Petter Ottersen og hans team. Hans konkurrent, Trygve Wyller, synes ikke å forstå dette.

Rektorkandidat Ole Petter Ottersen er en «mulighetsleder» med særdeles stor kompetanse. Han er en forsker i internasjonal toppklasse og er blant Norges mest siterte forskere. Han har utstrakt ledererfaring, både innen UiO (bl.a. som forskningsdekan ved Medisinsk fakultet), nasjonal (bl.a. fra Forskningsrådet) og internasjonalt (bl.a. fra European Research Council).

Han har en sjelden kombinasjon av solid faglig erfaring og ledererfaring. Og ikke minst, han har stor erfaring fra å vurdere andre universiteter, noe som har gitt ham en unik innsikt i hvordan ledende universiteter er organisert og blir ledet. Sammen med sin prorektorkandidat, filosofen Inga Bostad, har Ottersen satt sammen et team med en bredde som er nødvendig for å lede UiO. Trygve Wyller og hans teologi-dominerte rektorat blir en lettvekter – og fremstår mer som en motkandidat, enn som en som vil noe med UiO.

Når en person av Ottersen’s kaliber stiller seg til disposisjon for UiO, har vi mulighet til å få en rektor av topp internasjonal kaliber, fullt på høyde med lederne av de beste universiteter i verden. Vi har ikke råd til å la denne sjansen gå fra oss.