INTET LIV: Det inviterende operahuset til Snøhetta yter riktignok et raust, populært bidrag til fellesskapet. Men de ekskluderende Barcode-eiendommene skaper intet liv mellom husene. Foto: Torbjørn Katborg Grønning
INTET LIV: Det inviterende operahuset til Snøhetta yter riktignok et raust, populært bidrag til fellesskapet. Men de ekskluderende Barcode-eiendommene skaper intet liv mellom husene. Foto: Torbjørn Katborg GrønningVis mer

En inviterende arkitektur

At «Barcodemuren» i Oslo i det hele tatt fikk byggetillatelse skyldes lobbyvirksomheten til grunneierne heller enn en byplanfaglig anbefaling.

Debattinnlegg

I sin omtale av arkitekturkritikeren Karsten R. S. Ifversens bok «Generøs by. Københavns nye arkitektur» i Dagbladet 2. januar, om den forbilledlige byutviklingen i den danske hovedstaden, formulerer Mikael Godø et betimelig kvalitetskriterium som like gjerne kunne vært anvendt på den omstridte høyhusrekken Barcode i Bjørvika.

«Når banker, revisorer og forsikringsselskaper breier seg ved vannkanten», hevder Godø, «uten å gi noe tilbake til byen på gateplan annet enn avvisende betong og blanke glassfasader, har noe gått galt under planleggingen.» Det grunnleggende spørsmålet som defineres i artikkelen, en problemstilling som ble opprinnelig lansert av Ifversens landsmann og kollega Jan Gehl med det banebrytende verket «Livet mellom husene» i 1971, oversatt til mange språk, er dette: I hvilken grad inviteres folk inn i de nye urbane omgivelsene?

Mer treffsikkert kan man ikke definere hoveddilemmaet i vårt tids byplanlegging. Det er bygningenes tilgjengelighet på fortausnivå, samspillet mellom offentlige byrom og de nederste etasjer i de omkringliggende byggverk, som skaper den gode byggekunst. At Barcode-muren i det hele tatt oppnådde byggetillatelse, malplassert som de ruvende bygningene framtrer på dette landskapsmessig sårbare sted ved Oslos waterfront, skyldes nok mer lobbyvirksomheten til de mektige grunneierne NSB og Havnevesenet enn en helhjertet byplanfaglig anbefaling fra Plan- og bygningsetatens (PBE) side.

Men når det kapitalstyrte prosjektet først var vedtatt, og arkitektene ble engasjert, burde myndighetene ha forlangt at Barcodes førsteetasjer skulle øremerkes til funksjoner som tjente bybrukernes interesser. Sammen med de ansvarlige politikerne i Rådhuset kunne PBE ha utarbeidet et romprogram som gjorde en slik klausul mulig. Dessverre gikk noe galt under planleggingen i Bjørvika. Det inviterende operahuset til Snøhetta yter riktignok et raust, populært bidrag til fellesskapet. Men de ekskluderende Barcode-eiendommene skaper intet liv mellom husene.