En islandsk saga

Sigur Rós avliver myten om geysirens rolle som musikalsk inspirasjonskilde for islandske artister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

MYTENE OG KLISJEENE om islandsk musikk er mer veletablerte enn de som eksisterer om trønderrock og bulgarske danskebåtmusikere. Man kan liksom høre geysirer, lavastrømmer, knirkingen i Atlanterhavsryggen og alver som tasser omkring ute i ødemarka i all islandsk musikk.

- Det må jo nødvendigvis ha påvirket oss at vi har vokst opp i de omgivelsene, sier Georg Holm, bassisten i Sigur Rós.

- Likevel har det ikke hatt noen direkte påvirkning på musikken vår. Vi skriver jo ikke sanger om geysirer og vulkaner.

SIGUR RÓS så dagens lys i 1994. Etter en heller brokete periode på utsiden av byens mer etablerte musikkscene, ble de fanget opp av Björks tidligere medmusikant i Sugarcubes, gitaristen Thór Eldon, og hans islandske indieselskap Bad Taste.

Da Sigur Rós for alvor oppnådde musikkverdens oppmerksomhet med singelen «Svefn-g-englar» for drøyt halvannet år siden, og deretter med albumet «Agætis byrjun», var det selvsagt ingen vei utenom de geografiske og geologiske referansene i presseomtalene. Men hører du etter, er sporene av band som Sonic Youth, Cocteau Twins og My Bloody Valentine minst like tydelige som utagerende naturfenomener.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer