En islandsk saga

Sigur Rós avliver myten om geysirens rolle som musikalsk inspirasjonskilde for islandske artister.

MYTENE OG KLISJEENE om islandsk musikk er mer veletablerte enn de som eksisterer om trønderrock og bulgarske danskebåtmusikere. Man kan liksom høre geysirer, lavastrømmer, knirkingen i Atlanterhavsryggen og alver som tasser omkring ute i ødemarka i all islandsk musikk.

- Det jo nødvendigvis ha påvirket oss at vi har vokst opp i de omgivelsene, sier Georg Holm, bassisten i Sigur Rós.

- Likevel har det ikke hatt noen direkte påvirkning på musikken vår. Vi skriver jo ikke sanger om geysirer og vulkaner.

SIGUR RÓS så dagens lys i 1994. Etter en heller brokete periode på utsiden av byens mer etablerte musikkscene, ble de fanget opp av Björks tidligere medmusikant i Sugarcubes, gitaristen Thór Eldon, og hans islandske indieselskap Bad Taste.

Da Sigur Rós for alvor oppnådde musikkverdens oppmerksomhet med singelen «Svefn-g-englar» for drøyt halvannet år siden, og deretter med albumet «Agætis byrjun», var det selvsagt ingen vei utenom de geografiske og geologiske referansene i presseomtalene. Men hører du etter, er sporene av band som Sonic Youth, Cocteau Twins og My Bloody Valentine minst like tydelige som utagerende naturfenomener.

Georg Holm klarer ikke helt å svelge disse sammenlikningene heller, selv om han innrømmer en fortid i diverse indierock- og grønsjkonstellasjoner i Reykjavmk.

- Joda. Det ene hørtes ut som Sonic Youth møter Breeders, hehe. Alle sammenlikner oss med Cocteau Twins, Talk Talk, New Order, My Bloody Valentine og andre slike band. Jeg tenker alltid at jeg må kjøpe platene deres og høre hva det er for noe. Men jeg glemmer det alltid. For min egen del, kan jeg si at jeg alltid har hørt på Leonard Cohen, forklarer han.

I LIKHET MED COHEN, men uten sammenlikning for øvrig, beskrives musikken til Sigur Rós gjerne som melankolsk og dvelende. «Episk og svevende» het det om «Agætis byrjun» her i Dagbladet i fjor.

- Det vi vil oppnå er å forandre måten folk hører på musikk på. Få folk til å bli mer åpne. Vi spiller ikke sær musikk. Alle kan høre på den, mener Georg.

- Hva med det rare språket dere synger på, som dere kaller «Hopelandish»?

- «Hopelandish» er egentlig bare lyder.

- Jaha? Dere hevder at det er et eget språk?

- Hehe. Du kan si vi bruker vokalen mer som et instrument enn som noe man forteller historier med. Det er ingen på Island som forstår noen ting av det heller. Ordene betyr ingenting.

- Dere er et instrumentalband, med andre ord?

- Ja, faktisk. Du har et godt poeng der.

- Hvorfor ble det slik?

- Vi var late i begynnelsen. Vi spilte først og fremst musikk, også fant vi på ord etterpå.

- Og slik har dere fortsatt?

- Ja. Men kanskje det ikke blir noen vanlige ord i det hele tatt på den neste plata. Og kanskje den neste deretter blir på japansk.