En italiensk rettsfarse

«Dommen mot Adriano Sofri har paralleller til fascistenes politiske korstog mot filosofen, humanisten og kommunisten Antonio Gramsci.»

Den 5. oktober 2000 avsa italiensk høyesterett den endelige dommen i en 12 år gammel sak, som ettertiden vil bedømme som en skamplett for den italienske rettsstaten. Tre menn ble dømt til 22 års fengsel uten fellende bevis for mordet på politiinspektør Luigi Calabresi 17. mai 1972. Adriano Sofri, Ovidio Bompressi og Giorgio Pietrostefani var alle ledende skikkelser i den politiske organisasjonen Lotta Continua (og Sofri var redaktør i avisen ved samme navn) - den viktigste venstreradikale gruppen i Italia i de turbulente 1970-årene. # Politiets etterforskning har helt siden 1972 gått i retning av Lotta Continua og dens ledere, som hele tiden har hevdet sin uskyld. Politiet fant aldri noen bevis for at de var innblandet. I juli 1988 dukker det plutselig opp et beleilig vitne. Leonardo Marino, en tidligere «meningsfelle» fra Lotta Continua med et par ran på samvittigheten, hevder at han selv var innblandet i drapet på Calabresi som sjåfør. Ifølge Marino var det Bompressi som skjøt, mens Sofri og Pietrostefani var den ideologiske og den organisatoriske hjernen bak politimordet.

Fra 1988 har de tre blitt arrestert, dømt, frikjent og igjen til slutt dømt i 1997, like før saken ble foreldet. Dommen lød på 22 års fengsel. Hele saken mot de tre er basert på dette oppsiktsvekkende vitneprov, som ikke stemmer med øyenvitneskildringer på stedet. «Kronvitnet» Marino, som selv fikk en dom på 11 år for sin påståtte medvirkning til drapet, ble frikjent ved hjelp av den omdiskuterte loven om «pentiti», anvendt av den italienske stat på såkalt «angrende» mafiamedlemmer og terrorister. Disse kan selv gå fri, hvis de samarbeider med politiet; det vil i praksis si å angi andre.

De tre dømte fremmet en appell om å få saken gjenopptatt på bakgrunn av nytt fremkommet materiale, som ikke var blitt behandlet tidligere. Saken kom opp høsten 1999, men dommen ble stadfestet. Og sist høst ble altså den siste appellen avslått. Det betyr juridisk sett at dommen er endelig i all sin grelle urettferdighet. Sofri er den eneste av de tre som idag sitter i fengsel. Han var den eneste som frivillig vendte tilbake til et liv bak murene etter noen måneder i frihet høsten 1999. Bompressi er løslatt p.g.a. sykdom, og Pietrostefani er på frifot i Paris. Sofri sier han har tillit til at det italienske rettssystemet likevel skal kunne avsi en rettferdig dom og innrømme at det har gjort feil.

Dommen betyr at Sofri ikke slipper fri før i 2017. For Sofri, som idag er 58 år, betyr denne kjennelsen, som flere italienske intellektuelle (med Antonio Tabucchi og Carlo Ginzburg i spissen) har påpekt, i realiteten en dødsdom. Mange spør seg hvordan man kan rettferdiggjøre en straff på 22 år på et så sviktende grunnlag?

Og den drepte politiinspektør Luigi Calabresi - hvem var han? Han var innblandet i Pinelli-saken - anarkisten som under forhør om bombeattentatet på Piazza Fontana i Milano 12. desember 1969 (der 12 mennesker ble drept) falt ut av vinduet på politistasjonen på uforklarlig vis. Dario Fo og avisen Lotta Continua var av de få som ikke trodde på den offisielle versjonen om selvmord, og lanserte det nye verbet «å bli selvmyrdet». Og Dario Fo skrev og oppførte stykket «En anarkists tilfeldige død». Flere vil huske dette stykket, som ble spilt i Norge på 1970- 80-tallet, da Fos politiske farser gikk som en flodbølge over landet.

Da Dario Fo fikk Nobelprisen i litteratur i 1997, erklærte han at han ville bruke pengene til å hjelpe Sofri ut av fengslet. I 1998 oppførte han det nyskrevne stykket med den parodiske tittelen «Frihet for Marino! Marino er uskyldig!» bygget på tusenvis av sider med rettsdokumenter. Fo fokuserer på alle de selvmotsigende uttalelsene fra denne høyst ustabile personen, som ifølge Fo har løyet mer enn 70 ganger, og dette er for dommerne bevis på at han er troverdig!

Hvorfor er det så maktpåliggende for myndighetene å holde Sofri i fengsel - selv på et så tvilsomt grunnlag? Ved å ramme den venstreintellektuelle Sofri for et mord mot en av statens representanter (som var sjef for det politiske politiet) begått i 1972, vil man kriminalisere den historiske venstresiden og 1968-opprøret med tilbakevirkende kraft. I denne skandaløse rettsfarsen spiller Adriano Sofri rollen som syndebukk med høy symbolverdi. Kanskje trenger også den italienske stat en rettspolitisk avledningsmanøver fra en parlamentarisk undersøkelseskommisjon, som ikke klarer å bli enig om en samlet rapport om hvilke krefter som sto bak bombeterroren i Italia, som kulminerte i attentatet på jernbanestasjonen i Bologna i 1980, der 85 mennesker ble drept. Mye materiale er fremkommet i årenes løp som kan tyde på at de skyldige befinner seg på motsatt fløy i italiensk politikk, der det går forbindelseslinjer mellom kristeligdemokratene og deres regjeringer, nyfascister, italienske hemmelige tjenester og amerikanske CIA.

Det kan se ut som det er viktig å ramme nettopp forfatteren, filosofen og kulturkritikeren Sofri og den posisjon han som intellektuell har inntatt i den kritiske italienske offentligheten som en vedvarende våken stemme på italiensk venstreside. Han fortsetter sitt aktive intellektuelle liv bak murene, og deltar i sin tids samfunnsdebatt på mange områder. Han blir både kritisert og beundret for sitt pågangsmot og sin arbeidskapasitet tross de prekære omgivelsene.

Mange mener han ville bli benådet, hvis han ba om det, men det er utenkelig for Sofri selv å be om benådning. Det ville bety innrømmelse av skyld for noe han ikke har gjort. Da han fikk den endelige dommen, sa han at han hverken vil «be om benådning eller begå selvmord». Men det finnes en type benådning som presidenten kan avgjøre på egenhånd. Uansett om man tror at Sofri er skyldig eller ikke, er det stadig flere italienere - også på høyresiden - som mener det er urettferdig at Sofri er den eneste som får betale i denne saken.

Det er ikke første gang det drives heksejakt på kritiske intellektuelle på venstresiden i italiensk historie. Dommen mot Adriano Sofri har paralleller til fascistenes politiske korstog mot filosofen, humanisten og kommunistlederen Antonio Gramsci. Som en av fascismens skarpeste motstandere, ble han i 1926 dømt av fascistregimet til 20 års fengsel for et påstått kommunistisk komplott mot staten. Det var den intellektuelle Gramsci som fascistene definerte som sin farligste motstander, da de sa at de måtte «hindre denne hjernen i å fungere i 20 år».

Det finnes flere likhetstrekk mellom Sofri og Gramsci; begge er venstreintellektuelle med stort politisk og kulturelt engasjement som fortsetter sitt arbeid i fengselscellen. Begge nekter å søke om benådning på moralsk grunnlag. Gramsci skrev til sin familie: «Jeg vil hverken spille martyr eller helt. Jeg er bare et vanlig menneske, som har sine dype overbevisninger, som jeg ikke fraskriver meg for alt i verden.» En avgjørende forskjell - så langt - er at Gramsci døde i fengslet etter 11 års mareritt, mens Sofri fremdeles kan håpe at den italienske rettsstaten besinner seg i tide. Sofri er som Gramsci en politisk fange, og det er mange i Italia som trekker paralleller til Dreyfus-saken på slutten av 1800-tallet.

I september i år engasjerte Italia seg sterkt for italo-amerikaneren Rocco Barnabei, som var dømt til døden i Tennessee (?) bare på indisier. De slåss for hans rett til å få gjenopptatt saken. President Ciampi skrev brev til guvernøren, italienske parlamentarikere besøkte Barnabei på «deathrow» ike før han fikk giftsprøyten. Det var en viktig innsats for en dødsdømt amerikaner, som hadde en italiensk bestemor, og derfor appellerte sterkt til italienernes rettferdighetsfølelse. Men hvis de vil ha troverdighet i sitt menneskerettslige engasjement i utlandet, må de rette det samme indignerte blikket mot sitt eget rettsapparat og oppheve den langsomme dødsstraffen mot Adriano Sofri.