Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En jævel fra Jessheim

Seig norsk hip hop-tullball som for det meste sitter.

CD: Den katolske homofoben («det her ække no gay shit») fra Jessheim som er like deler glad i Jesus og Tanya Hansen, er ikke så humørløst selvhøytidelig - Tommy Tee-gjengens største problem de siste åra - som på debuten «2050» fra 2000. Det skyldes nesten utelukkende hans, skal vi si, trendrelaterte konvertering til det norske språk.

Norsk kler Diaz, og gjør ham følgelig til en atskillig mer spennende artist.

Breial

For det er tekstene som er klart mest interessant på «Velkommen hjem Andres». Beatsene og den seige grooven er ikke alltid like spennende; det er heller Diaz' eskapader i sitt elskede Jessheim som får deg til å vende tilbake til dette andrealbumet fra norsk raps versjon av bladet Vi Menn. Han tar for seg alle (undertegnede inkludert) og gir dem en fortjent, eventuelt ufortjent, lekse - alt avhenger av hvor sterke meninger du har om norsk hip hop.

Og det er underholdende, dette her. For Diaz liker det breiale og harry skrytende, og det innbyr til mye tilsiktet og litt utilsiktet humor. Du må ikke ta Diaz for alvorlig; da vil du bare slite noe voldsomt - han er nemlig ikke den mest fordomsfrie fyren som finnes. Han er jo fra Jessheim, tross alt.

Hårsår

Samtidig gjør Diaz' ganske så monotone rapstil at «Velkommen hjem Andres» tidvis oppleves som ganske sytende. Kjære Diaz, du må da tåle å bli kalt middelmådig (musikkjournalist Malin Johansen mente debuten hans var nettopp det) uten å bli så satans hårsår. Tåler du ikke at kvinner har sterke meninger om musikken din?

Frekk, arrogant og tidvis motbydelig. Diaz er likevel mye mer underholdende på norsk enn på

engelsk.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media