Anmeldelse: «Vi barna fra Bahnhof Zoo»

En jævlig historie

Sjokkhistorien fra 80-tallet er tilbake på tv. Det gjør fortsatt ufattelig vondt å se på.

KULTHISTORIE: Historien om Christiane F. sjokkerte mange på 80-tallet. Nå har den blitt ny tv-serie. Teaser: Viaplay Vis mer
Publisert
Season 01 / Episode 03
Season 01 / Episode 03 Vis mer

«Vi barna fra Bahnhof Zoo»

Dramaserie

Tidspunkt: 28. februar
Beskrivelse: Historien om ungdommene rundt Bahnhof Zoo er fortsatt en av verdens jævligste.
Kanal: Viaplay

«Noen av scenene gjør vondt langt inni sjela.»
Se alle anmeldelser

Her hjemme hadde vi «Døden på Oslo S». I Tyskland hadde de «Vi barna fra Bahnhof Zoo». Det var mildt sagt sterkere saker.

Boka slo ned som en bombe da den kom ut i 1978, skrevet av to journalister fra avisa Stern. Den handlet om livet til den unge jenta Christiane F., som journalistene kom i kontakt med da hun vitnet i en barneprostitusjonssak.

Da hadde hun allerede mange år bak seg som rusmisbruker og prostituert. Hun var bare 13 år gammel da hun prøvde heroin for første gang. Som 14-åring var hun en gjenganger i det harde gatemiljøet omkring jernbanestasjonen Bahnhof Zoo.

Veien til rusen

Boka ble filmatisert i 1981, med den minneverdige norske tittelen «Å være ung er for jævlig». Den ble en kultklassiker, og nå er den altså aktuell på ny, føyet til rekka av gamle filmer og serier som får nytt liv hos strømmetjenestene.

Og det er bare å slå fast med en gang: «Vi barna fra Bahnhof Zoo» er fortsatt en av verdens jævligste historier.

Den nye tv-serien vil neppe bli anklaget for å romantisere rusmiljøet, slik originalfilmen ble. Når du bruker åtte timelange episoder på å følge nedstigningen til helvete, er ikke heroin chic den første stilen du har lyst til å ikle deg etterpå.

Det til tross for at de klarer å se imponerende kule ut, Christiane og vennene hennes, i hotpants og nettingstrømper, skyhøye hæler og slitte skinnjakker. Dette er en serie som det er lagt mye energi i å få til å se stilig ut. Den er full av utstuderte tablåer som kunne passert som bandbilder eller albumcovre, ofte tonesatt av David Bowie-låter (musikken hans spilte også en viktig rolle i originalfilmen).

Christiane og gjengen

De ser ut som de eier verden i det ene øyeblikket, men så zoomer kamera inn på ansiktene deres og viser hvor purunge, usikre og sårbare de faktisk er.

Det er spesielt tydelig hos Christianes venninne Babsi (Lea Drinda), rikmannsdattera med den furtne underleppa. Men også hos den ulykkelig forelskede Axel (Jeremias Meyer), bråvoksne Stella (Lena Urzendowsky), Christianes kjæreste Benno (Michelangelo Fortuzzi), som mister hunden sin i starten av serien, og ikke minst Christiane selv (Jana McKinnon).

Babsi-karakteren er åpenbart basert på en annen virkelig og mye omtalt jente fra miljøet rundt Christiane. De andre rollefigurene er hovedsakelig fiktive, men framstår troverdige nok. De får også mer eller mindre troverdige og til dels tragiske bakgrunnshistorier, presentert kjapt og effektivt gjennom kryssklipping i starten. Det dreier seg om familievold, alkoholiserte foreldre, eller bare kalde og fraværende sådanne.

Noen av historiene kan framstå litt enkle - var dette alt som skulle til, liksom? Men så er det ikke alle rusmisbrukere som har hatt en tragisk oppvekst. Snart blir det klart at den viktigste pådriveren for Christiane og gjengen, det som virkelig får ballen til å rulle, er møtet med «H», den altoppslukende rusen som løfter dem (praktisk talt, i en av seriens mange metaforiske scener) og får alt til å falle på plass. Og når én grense først er krysset, er det lettere for dem å krysse en ny enn å vende tilbake.

Dannelseshistorie

Til å begynne med er stemningen nesten merkelig lys, med fest, dans, latter og nye vennskap, avbrutt av et og annet bekmørkt hint om hva som skal komme. Slik sett minner den litt om den britiske serien «It's a Sin», som er lagt til omtrent samme tidsperiode, men som handler om AIDS i stedet for heroin.

Etter hvert blir det tettere mellom de mørke scenene, mens de lyse blir færre og færre. Noen av scenene gjør vondt langt inni sjela. Særlig hjerteskjærende er det å følge de maktesløse foreldrene til Christiane, som stadig øyner håp, før tilbakeslaget kommer, igjen og igjen. Det kan føles utmattende å se på, også for tv-seerne, og det spørs om ikke åtte timer er i overkant mye for en serie som går så mye i ring.

Men rollefigurene utvikler seg ganske kraftig i løpet av de åtte timene. Dette er ikke bare en avhengighetshistorie, men også en form for dannelseshistorie. Den viser hvordan ungdommene går fra ubekymrede barn til voksne som må ta ansvar for seg selv (iallfall de som klarer å bli voksne). Og den viser godt, ved hjelp av ganske kraftige kontraster, hvordan denne brytningstida fungerer: Det er noen spesielt sårbare år der du ikke er enten det ene eller det andre, men begge deler på en gang. Det er vel også årsaken til at serieskaperne mener historien fortsatt er aktuell. Å være ung kan være for jævlig, selv om det heldigvis ikke alltid er så jævlig som her.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer