Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En jomfru blir til

Jomfru Maria skiller seg fra sine erotiske gudinneformødre gjennom sin utpregede kyskhet.

GUDESØNN: Egyptisk maleri av gudinnen Isis og hennes sønn. Både myten om og maleriene av henne og Horusbarnet minner mye om Maria og Jesusbarnet. Foto fra boka
GUDESØNN: Egyptisk maleri av gudinnen Isis og hennes sønn. Både myten om og maleriene av henne og Horusbarnet minner mye om Maria og Jesusbarnet. Foto fra boka Vis mer

Året er 431. Vi er i havnebyen Efesos på vestkysten av Lilleasia. En stor folkemengde har samlet seg utenfor en kirke. De roper «Theotokos!, Theotokos!». Det er gresk og betyr gudefødersken.

Årsaken er at det avholdes et stort kirkemøte i byen, der hensikten er å bli enige om Jesu sanne natur. Det betyr også at de må enes om hans opphav, og hvorvidt en ganske alminnelig kvinne kan føde en Gud. Utfallet er ikke gitt. To mektige biskoper står mot hverandre.

Det er Konstantinopels biskop Nestorius, som skal ha uttalt at «Gud er ikke en menneskebaby på to-tre måneder». Mot ham står biskop Kyrillos av Alexandria. Han mener hele kristendommen hviler på det faktum at Gud lot seg inkarnere som menneske og med det seiret over døden. Med folket i ryggen går Kyrillos av med seieren, og kirken vedtar tittelen Gudefødersken.

Ikke for de bokstavtro

Det skulle altså gå over 400 år etter det vi feirer som Jesu fødsel, til en av hjørnesteinsdoktrinene i kristendommen ble etablert. Jomfrufødselen regnes nå på linje med skapelsen og frelseshistorien, men i mange hundre år hadde Maria nærmest vært en ikke-figur i kristendommen. Av de fire evangelistene er det kun Matteus og Lukas som vier henne plass. Sistnevnte i den fortellingen vi kjenner som juleevangeliet. Mer interessant er forøvrig de evangeliene som ikke kom med i Bibelen. Blant annet det såkalte Protos-evangeliet, som vier Maria stor plass og forteller at også hennes fødsel skal ha vært mirakuløs.

Det er altså ikke sånn at det vi kjenner som sanne fortellinger i kristendommen er skrevet i stein. Snarere viser Helene K. Næss på forbilledlig vis hvordan kristendommens mest kontroversielle og sentrale doktrine har utviklet seg gjennom århundrene. Skribenten og religionshistorikeren har tidligere utgitt «Årets ritualer» (2009), der hun viser bakgrunnen for religiøse ritualer. I likhet med den boka, er heller ikke «Maria, Guds mor» lystig lesning for bokstavtro bibellesere.

Ligner egyptisk gudinne

Det er mye godt og interessant stoff her. I bokas første del går Næss bakover i tid, for å lete etter spor av gudefødersker og gudinner i de såkalte hedenske religionene. De mest påfallende parallellene finnes hos den mektige egyptiske gudinnen Isis og hennes gudesønn Horus. Begge unnfangelsene, skriver Næss, strider mot naturen. De muliggjør at en gud (Osiris hos egypterne) kan fødes inn i verden igjen som sin egen sønn, og slik gjenopprette kontakten med menneskene. De fremstilles likt, sittende med sin sønn på fanget. Interessant nok er det i begge tilfellene stjerner som varsler om den mirakuløse unnfangelsen, hos egypterne stjernen Sirius. Også de greske gudinnene Demeter, Afrodite, Kybele og Artemis kan ifølge Næss regnes som Marias formødre og tildels konkurrenter.

Et hovedpoeng i boka er at Maria-skikkelsen skiller seg ut på et helt sentralt punkt. I de hedenske religionene ble gudinnene dyrket som tegn på erotikk og fruktbarhet. I den tidlige kristendommen derimot, utviklet Maria-skikkelsen seg mer og mer som et ideal for kyskhet, parallelt med at kristendommen ble en patriarkalsk statsreligion, og kvinnenes stilling ble mer og mer underordnet. Interessant nok viser Næss at i de første forbudte kristne menighetene syntes det å være flest kvinner, mens menn ble mer og mer dominerende ettersom kristendommen festnet grepet.

Vakre illustrasjoner

«Maria, Guds mor» er lettlest og faktatett, selv om det visse steder blir vel mange gjentagelser. Næss skriver at et av hennes hovedmotiv for å skrive boka, er hvor lite litteratur som egentlig finnes om denne sentrale figuren i kristendommen.

Nå vet jeg ikke hvor mye nytt Næss kommer med, men for en alminnelig opplyst leser er dette en anbefalelsesverdig bok, med mange kuriositeter. Blant annet om de såkalte skrin-madonnaene, som dukket opp i høymiddelalderens kvinneklostre. Det var treskulpturer av Maria med et skap i magen, som rommet hele treenigheten; Gud fader selv, den korsfestede Jesus og den hellige ånd. Disse ble regnet som så drøye at de ble forbudt under motreformasjonen.

«Maria, guds mor» er en påkostet utgivelse, med mange vakre illustrasjoner. De viser blant de ulike Maria-fremstillingene gjennom tidene; som dronning, jomfru og mor. Min favoritt er den første kjente fremstillingen av Maria og barnet, en freske i Priscilla-katakombene i Roma, malt rundt år 200. Den er rørende i all sin enkelthet, malt før den mektige kirken grep fatt i den enkle kvinnen og omformet henne i sitt bilde.