SESONGARBEIDER: Ikke misforstå meg, jeg elsker å gi. Men jeg må innrømme at jeg er mest opptatt av å hjelpe andre på slutten av året, for mest av alt elsker jeg stemningen det gir meg. Illustrasjon: Flu Hartberg
SESONGARBEIDER: Ikke misforstå meg, jeg elsker å gi. Men jeg må innrømme at jeg er mest opptatt av å hjelpe andre på slutten av året, for mest av alt elsker jeg stemningen det gir meg. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

En julefortelling året rundt

Jeg kom meg gjennom oktober, med et nødskrik, uten å ruinere meg på fattige barn.

Jeg kjenner et par som hvert år snakker om å få fadderbarn før jul. Samme gamle leksa: «Vi må huske å få sånn fadderbarn.» «Ja, dæven (svarer mannen i forholdet), vi må huske å få sånn fadderbarn».

Jeg tror jeg er medeier i en andel i en sånn fadderlandsby som stemoren min ga meg til jul en gang. Jeg finner ikke papirene på det.

Jeg kom meg gjennom oktober, med et nødskrik, uten å ruinere meg på fattige barn. Ja, jeg ringte inn til TV- aksjonen, kom rett inn til panelet, Jon Almås tok telefonen og jeg ble starstruck og la på. Men jeg sendte den obligatoriske SMSen og ga 200 kr, tror jeg. Puh. Likevel blir ikke samvittigheten min bedre? «Hva er det som gnager Gilbert Grape?» (Altså meg?) Hvorfor funker ikke avlaten? Det fungerte jo før? Jeg slites mellom det statussymbolet det gir å donere penger og hvor kleint det er å være sånn «medmenneske».

Ikke misforstå meg, jeg elsker å gi. Jeg mener det. Før jeg skal kjøpe julegave til de jeg kjenner, gir jeg alltid litt til folk jeg ikke kjenner i det hele tatt. Men jeg må innrømme at jeg er mest opptatt av å hjelpe andre på slutten av året, for mest av alt elsker jeg stemningen det gir meg. I oktober var det TVaksjon, søndag er det fadderaksjon med Unicef og til jul gir jeg bort to geitekillinger i regi av Kirkens Nødhjelp, til søstra mi. Hun får ikke bare to geitekillinger, altså. Jeg kjøper Clarins nattkrem også. Oktober og november og litt av desember (før julebordene) er såpass nitriste måneder at jeg gjerne bruker litt tid på folk som har det verre enn meg. Julaften og dagene etterpå er jeg også veldig klar over at det er mange som ikke har det bra. Faktisk så klar over det at jeg en gang, overfylt av dårlig samvittighet, lodda ut på radioen muligheten for å komme hjem til meg på julaften for å spise julefrokost. Det angret jeg litt på. Ideen om å ha en som ikke har det bra personifisert ved siden av juleribba mi, virket god. Det er greit å hjelpe «folk», men en tilfeldig Kåre eller en Rashid eller en Muhammad - som skal føle seg bedre bare ved å befinne seg i selskap med meg og julemat, det føltes litt kunstig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel gir jeg ikke opp å hjelpe. For jeg er fortsatt det kleine medmennesket. Jeg mener alvorlig at vi ikke må å gi all hjelp via Pay- Pal, noen ganger holder det å være en «pal». Jeg mener av hele mitt hjerte at det som virkelig forandrer verden, er ikke at medmenneskeligheten profesjonaliseres. Nødhjelp teller, selv om den ikke dokumenteres. I hverdagen må vi se de som skammer seg. Heldigvis er skam et ord mange av oss slipper å forholde seg til i samfunnet i dag, vi snakker mest om å være skamløse. Men det å ikke klare seg selv, er skambelagt. Å be om hjelp er skammen selv. Så jeg håper at jeg en gang kan hjelpe noen før de ber om hjelp. En slags bistand på lavt nivå.

Det viktigste er at vi ser at vi har et ansvar for å se våre nærmeste, og deres nærmeste, og deres nærmeste igjen. Og de som ikke har noen nærmeste, hvis anledningen byr seg. For livet handler dypest sett om å bli sett. Men å bry seg er vanskelig, og ubehagelig. Bare det å skrive denne emogrøten her, føles ubehagelig. Jeg får dårlig samvittighet. Og dårlig samvittighet over å si at jeg får dårlig samvittighet. Det finnes jo ikke noe mer hyklersk enn en wannabe-Mor Theresa.

Å ringe inn til Fabian Stang på NRK for å by på Terje Håkonsen gamle hjelm er godt og bra. Å sende en tekstmelding for at noen skal få julemiddag er topp. Å kjøpe olivenolje for fred er gull. Men vi må ikke glemme klemmen i februar. Skikkelig uproft og utrendy og verst av alt: det kan være at ingen andre ser det. Klemmen er ikke noe mindre viktig for det. Dessuten må du huske å ringe bestemoren din, det er det i alle fall altfor lenge siden jeg har gjort.

I alt jaget innser jeg at kanskje den gnagende dårlige samvittigheten handler mest om at jeg har glemt fadderlandsbyen jeg er medeier i. I Sør-Sudan sitter det en M`keke og venter på at jeg skal dra topplua mi opp fra øya og lete etter den giroen sånn at han kan få et skikkelig måltid, eller en brønn med rent vann. Jula burde vare året rundt.

Else Kåss Furuseth er fast spaltist i Dagbladet på lørdager. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Else Kåss Furuseth er fast spaltist i Dagbladet på lørdager. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer