Jula forvandler meg til år null likestillingsmessig.   Foto: Corbis / NTB Scanpix
Jula forvandler meg til år null likestillingsmessig. Foto: Corbis / NTB ScanpixVis mer

En julegubbe tilstår

I jula blir jeg forvandlet til en tradisjonell gubbe, og henfaller til et urgammelt kjønnsmønster. Men jeg vet ikke om det er så farlig.

Meninger

Jeg liker jul. Det er verre med forberedelsene til jul, det å kjøpe inn gaver, pakke dem inn og skrive fine kort — det er ikke min skål. Så derfor lener jeg meg tilbake, lar samboeren ordne opp i det meste som trengs.

Ikke bare gir jeg så å si blaffen i gavemaset. Innkjøp av mat, hvilke selskap jeg skal gå i når, bakingen og alt det jeg mener er mikk-makket. Jeg melder meg altså ut, og det er ikke snakk om en avsmak mot julas kommersielle krefter. Nei, det er strevet jeg synes å ha en motstand mot.
Eller?
Nages jeg av dårlig samvittighet, eller har jeg egentlig det?

Nei.
               
Før lesere plasserer meg i gubbegruppa av den late og trangsynte sorten, vil jeg ile til at jeg saktens gjør  noe jeg også i alt julepeset. Det er for eksempel jeg som sager ned treet i skogen, og bærer det inn i bilen — men det er tross alt hun som bestemmer når familien skal i skogen og ha en årlig hyggestund der ute. Det er hun som påser at vi har med kaker og kakao på skogsturen.

Og ja, det er jeg som hugger ved, og som heldigvis har så mye lagret i uthuset at alt er på stell. Jeg har vasket litt ut over det vanlige også. Ikke all verden; men kjøleskapet er rent og pent; det samme er... Hm, jeg må alt ha glemt det lille jeg har gjort, kan hende jeg har alt har fortrengt det siden det ikke var tillagt stor nok verdi hos meg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men jeg sier ja med største glede når hun ber om hjelp til dette eller hint. Det kan hende jeg har noen innspill, også, helt bak mål er jeg jo ikke, synes jeg.

Men ut over det, som mange mener er lite, ikke særlig mye.

Mannen vet jo at jula kommer likevel.
Kvinnen; vi har et ordtak til og med: som julekvelden på kjerringa.
For det er kvinnene som sørger for jul. Det er de som tenner lys, ordner mat, vasker og ordner med gavene. I jula er alt som i gamle dager, kjønnsrollene også.

Tilbake til år null ut fra likestillingens tidsregning.
 
Å se hverandre
Så vil jeg forsøke å bevege meg inn til kjernen av det jeg forsøker å si. Uansett har mange falt av så langt i teksten og stemplet meg som en trangsynt fyr, og det er for så vidt greit for meg. Men jeg mener å tro at det kanskje er bare halve sannheten. For til dem som henger med, vil jeg si:

Hva om hun synes det er ok å gjøre juleforberedelsene? Liker å lage mat, stelle hus, tenke ut gode gaver og pakke dem inn mens hun drikker et glass vin og hører på julesanger fra Spotify?

Er det likeverd å hele tiden gjøre det samme?

Skulle vi ha skiftet dekk på bilen annenhver gang? Bygd skigarden sammen (noe hun har tilbudt seg å gjøre, og som hun selvsagt skal få lov til å være med på til våren)? Er det hun som burde snekret opp hyllene? Skrudd inn skruen i veggen? Tatt de tyngste løftene? Engasjert henne mer med all den surdeigsbakingen min?

Pokker heller, da ville hun jo tatt fra meg gleden av å gjøre nettopp det, føle meg unik. Ikke som mann, men som menneske. At jeg kan gjøre noe på vegne av fellesskapet, jeg også. For jeg liker å vaske klær, stå i vaskerommet og høre maskinene gå, kjenne varmen og vite, virkelig vite, at nå blir alt rent. Å sette klærne på plass mens jeg hører en podkast, er en av mine kvalitetsøyeblikk. Å gå med søppelet, og trampe sammen søppelposene slik at det blir mer plass i beholderen, henfaller meg til gleden jeg en gang hadde da jeg hoppet i sølepytter.
               
Jeg tror vi må gjøre hverandre mer glad. Det er jo jul!
Og folk bør få bestemme mønstrene sine selv. Liker han forberedelsene til jul bedre enn henne, så er vel det også helt iorden, forutsatt at hun synes det er greit.

Og menn må ikke være redde for å ta et tak. Heller ikke kvinner. Da løfter vi jo hverandre fram, er det ikke det livet handler om? Å se verdien i hverandre, i den vi er og det vi gjør. At vi baler med forskjellige ting, kan være like mye likeverd som å gjøre det samme? Kanskje til og med mer likeverd?

I høst snakket Erna Solbergs mann, Sindre Finnes, på «Skavlan» om sin rolle som hjemmeværende. Han fortalte alt han gjorde for at fellesskapet skulle gå opp. Å være landets leder er jo ganske arbeidskrevende, det tror jeg de fleste skjønner. Mens han på sitt stillferdige vis la fram om sine hjemmebragder, kjente jeg på en stor glede ved at han nettopp gjorde det han ville mest; å hjelpe familien.

For jeg tviler på at han ofret seg selv, sin egen karriere. Det virket ikke å være et offer for statsministermannen, ikke i det hele tatt, å ta den rollen som hjemmeværende husfar.

Egentlig burde dette være en selvfølge, å finne sin rolle for kjærlighetsfellesskapet en familie tross alt er. Gi og ta på tvers av mønstre.
               
Da applausen runget på «Skavlan», slo det meg:
Ville jubelen ville vært like intens hvis det var en kvinne som fortalte den samme historien?
PS: For ordens skyld; nissen  har jeg sørget for, på samboerens oppfordring, selvsagt.