DEBATT: I dette debattinnlegget svarer Dagbladets anmelder Aage Borchgrevink på Kjetil Rolness' kritikk av hans vurdering av Terje Tvedts nye bok, Det internasjonale gjennombruddet. Foto: Dagbladet
DEBATT: I dette debattinnlegget svarer Dagbladets anmelder Aage Borchgrevink på Kjetil Rolness' kritikk av hans vurdering av Terje Tvedts nye bok, Det internasjonale gjennombruddet. Foto: DagbladetVis mer

En julehilsen fra den politisk-humanitære eliten til Kjetil Rolness

Seilasen fra Nilens kilder til hjemlig andedam ender i intellektuelt havari for Terje Tvedt, og selv ikke kunstig åndedrett fra Kjetil Rolness kan berge ham.

Meninger

Ingen advent er fullkommen uten en opptreden fra Jens Pikenes, også kjent som Kjetil Rolness -- sosiolog, samfunnsdebattant og min kollega som skribent i Dagbladet. For min del ble julen vrikket inn da jeg søndag leste Rolness’ nedsabling av en anmeldelse jeg skrev om professor Terje Tvedts nye bok, Det internasjonale gjennombruddet.

Bokanmelderi vekker sjelden oppsikt utenfor triangelet forfatter, forfatterens forlag og forfatterens foreldre, så jeg er takknemlig og litt beæret over at Rolness brukte helgen til å filleriste anmeldelsen i medier24 og spørre om Dagbladet ønsker «å miste all troverdighet, og gjøre seg irrelevant i dagens mest opphetede debatt – om norsk kultur, flerkultur, islam og innvandring».

Her står sannelig en hel del på spill! En 148 år gammel institusjons troverdighet og relevansen til godt over hundre ansatte er truet av en bokanmeldelse på kultursidene. Jeg har blant annet skrevet at profeten snubler i sitt eget skjegg, påpeker Rolness, selv om Terje Tvedt ikke har skjegg. Står verden til påske? Eller i alle fall til jul? Jeg håper Rolness i det minste rakk å tenne første lys på adventsstaken sin.

Har jobb

Rolness kan blant annet avsløre at jeg har jobb og ikke utelukkende lever av å suge blodet ut av de stakkars offerlammene av noen bøker som Dagbladets litteratur-redaksjon sender til meg. Men siden jobben er i en menneskerettighetsorganisasjon, foreligger det visst inhabilitet, ifølge Rolness, om ikke konspirasjon:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Dagbladet har altså gitt anmelderoppdraget til en representant for den politisk-humanitære eliten som får sin tenkemåte kritisert i boken.»

Imperiet slår altså tilbake mot stakkars Terje Tvedt. Hvis man følger denne tankegangen, er det litt pussig at den samme professor Tvedt roses av andre deler av den politisk-humanitære eliten fra Kunnskapsministeren via Bård Vegard Solhjell til Dagens Næringsliv. Tvedt er bredt omtalt og boka er lansert med en snøføyke av kronikker i landets største aviser.

Det virker ikke som om den politisk-humanitære eliten akkurat har klart å kneble debatten, så her må vi ta selvkritikk.

Rolness blir trist

Min anmeldelse gjorde uansett Rolness «trist» fordi den er et symptom på den Dagbladske «trangen til å karikere, mistenkeliggjøre og utdefinere de man anser for å tilhøre den andre siden av debatten.» Jeg skal ikke nekte for at jeg har kjent på trangen til å harselere med personer og bøker jeg oppfatter som pompøse. At denne trangen noen ganger kan være vanskelig å kontrollere, er sikkert ikke enkelt for Rolness å forstå. Han har jo ingenting av dette selv.

I denne for vårt Dagblad så alvorlige stund, skal jeg forsøke å forsvare avisens troverdighet gjennom å utdype noen av innvendingene mot Tvedts bok og samtidig oppklare noen misforståelser.

«Hvorfor er det viktig å ikke debattere Terje Tvedts nye kronikk,» spør Rolness og anklager Dagbladet for å fortie boka «som har blitt en snakkis på sosiale medier». Men å slakte en bok over to sider i en avis, og i en enda lengre tekst på nett, er vel ikke akkurat å tie den i hjel? Det er tvert i mot en invitasjon til debatt som Rolness selv tok opp.

Men for en mann som bedre enn de fleste vet å posisjonere seg i norsk offentlighet, er det kanskje viktig å konstruere et tablå der eliten fortier og knebler.

Tror ikke på Eurabia, men

Rolness liker ikke at jeg kaller Tvedt «mistenksomhetens historiker», men la oss se på hvordan Tvedt beskriver innvandring. Folk med asiatisk og afrikansk bakgrunn har endret den norske befolkningen «med varige, ugjenkallelige konsekvenser,» skriver Tvedt, og spør om det er resultatet «av en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse?»

Selv om Tvedt distanserer seg fra forestillingen om en «euroarabisk eller George Soros-inspirert konspirasjon for å ødelegge Europa», virker han ikke helt avvisende til at den nye humanitære eliten har hatt en finger med i innvandrings-spillet. Han skriver at sterke pressgrupper har egeninteresse av innvandring, at bølgen av (muslimske) innvandrere i de senere år skyldes folk som «lyktes i å få status som» flyktninger eller ble «hentet» hit av myndighetene. Samt at det «humanitær-politiske kompleks» har støttet opp om det «multikulturelle samfunn som ideal» – et ideal som har oppstått i «fravær av debatt».

Innvandring skyldes altså i stor grad flyktninger som kanskje ikke er flyktninger, men som er hentet hit av organisasjoner som tjener penger på dem. Dette har skjedd med elitens velsignelse og i fravær av politisk debatt. I noen grad virker det som Tvedt svarer ja på sitt eget konspirative spørsmål og det er derfor jeg kaller ham «mistenksomhetens historiker».

Kan han virkelig si at det multikulturelle samfunn og menneskerettighetenes universalisme ikke har vært debattert? Jeg kan ikke huske mange ting som har vært mer diskutert de siste tretti årene, men – vent – jeg er jo selv en del av «det humanitær-politiske kompleks»!

Ingen har valgt meg eller organisasjonen jeg jobber for, men når Tvedt påpeker at forskjellige regjeringer gjennom de siste tiårene har støttet opp om det flerkulturelle samfunn, kunne han jo kanskje også nevnt at de representerer partier som er demokratisk valgt. Tvedt har sagt mye klokt om norsk elitesirkulasjon de siste tjue årene, men helt selv-konstituerende og beskyttet er eliten ikke. «Landets politiske ledelse» regjerer fordi folk har stemt på dem.

En av de store gutta?

Tvedt er glad i å tilpasse sentrale begreper fra norsk akademisk og intellektuell tradisjon til eget bruk. I tidligere bøker har han vridd på Georg Johansens Den norske tenkemåten og lest Rune Slagstads De nasjonale strateger. Ifølge Tvedt forsøker han både å «frigjøre» samfunnsvitenskapen og bryte lenkene som har gjort historiefaget ute av stand til «å kaste utsyn (sic) over de store linjene i landets utvikling.» Ambisjonene er storslagne, men utførelsen nærsynt. Tvedt skriver seg opp mot sakprosaklassikerne, men ikke inn blant dem.

I Det internasjonale gjennombruddet er for eksempel begrepet «det humanitær-politiske kompleks» en variant av Francis Sejersteds beskrivelse av det oljeindustrielle kompleks (som igjen refererte til president Eisenhowers advarsel om det militær-industrielle kompleks i USA). Sejersteds poeng i 1999 var at samspillet mellom politikk, forvaltning og næringsliv i oljeindustrien hadde resultert i en «petrolisering … av det offentlige med de rent forretningsmessige hensyn som de overordnete.»

Bistand som prisme

Et tilsvarende grep er det Tvedt forsøker å ta med bistandsindustrien i sentrum. Men kan man skrive om internasjonaliseringen uten å skrive om teknologi og næringsliv? Etter min mening er dette en av bokens store mangler. Det er ikke bare innvandring og bistand som har endret Norge.

Tvedt tar utgangspunkt i historiker Jens Arup Seips «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» fra 1963, artikkelen Dagbladet kåret til etterkrigstidas nestviktigste sakprosautgivelse. Her misforstår Rolness igjen. Rolness skriver at jeg «sier at Tvedt mener at Seips analyse er «foreldet», når poenget er at analysen omhandlet en annen tid, og derfor er anakronistisk.»

Hvis Rolness hadde tatt seg bryet med å lese før han blogget, ville han sett at jeg skriver at «ifølge Tvedt, er Seips skildring av tiden fra det nasjonale gjennombrudd til Gerhardsen ”foreldet” fordi "det internasjonale gjennombrudd” har forvandlet Norge til en multikulturell stat.» Her mener vi altså det samme, og «foreldet» er ordet Tvedt selv bruker om Seip.

Tvedt skriver dessuten: «Det mest bemerkelsesverdige ved Seips analyse i ettertid er hvor grunnleggende utdatert den ble etter kort tid.» Om det ligger et element av nedvurdering i dette, bør det settes på Tvedts regning og ikke på min.

Kunstig åndedrett

Rolness slåss tappert for Tvedts intellektuelle ære, men er noen ganger så ivrig at han forsvarer Tvedt mot seg selv. Han hevder jeg tar feil i at Tvedt misliker at avisene skiller mellom islam og islamisme når Tvedt bare påpeker at lederskribentene «utviste en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet når det gjaldt å knytte islamisme til terrorisme og islamisme til islam».”

Men ligger det ikke nettopp i dette sitatet en kritikk av medias «bemerkelsesverdige tilbakeholdenhet» mot å koble islam og islamisme? Hvis han mente tilbakeholdenheten var berettiget, ville han vel ikke uttrykt seg slik? Sett i sammenheng med hans nifse beskrivelse av islams ankomst i Norge, som handler om skutte forleggere, angrep på ytringsfriheten og unnfallenhet fra myndighetenes side, virker det i alle fall slik på meg.

«Det er ikke ende på Borchgrevinks innsigelser mot feil og misforståelser som han selv har funnet på,» fortsetter Rolness, og siterer fra anmeldelsen min: «Når Tvedt hevder at kritikken mot menneskerettighetene startet ved årtusenskiftet, hopper han bukk over to hundre år med modernitetskritikk fra den tyske romantikken og fremover.» Men Tvedts poeng er jo at det har vært motstand mot menneskerettighetene fra tidenes morgen, i alle samfunn.

Når det gjelder det siste, har jo som kjent ikke menneskerettighetene vært blant oss siden tidenes morgen, men gradvis vokst frem fra opplysningstiden av. Det er den lange tradisjonen for kritikk av rettighetene og menneskesynet de innebærer, Tvedt ignorerer. Tvedt skriver om hvordan Tusenårserklæringen fra 2000 skapte en sterk reaksjon mot menneskerettighetenes dominans. Men når han verken plasserer reaksjonen i forlengelsen av lange tradisjoner for akademisk, religiøs, fascistisk og marxistisk kritikk, eller diskuterer den i en politisk kontekst, blir analysen nærsynt og upresis.

Banale innvendinger

«Tvedt gjør oss oppmerksom på at menneskerettighetene er en historisk ny og vestlig oppfinnelse,» påpeker Rolness. Det er jo ikke akkurat en banebrytende innsikt, men en god oppsummering av den banale kritikken mot menneskerettighetshegemoniet Tvedt fremfører. At rettigheter noen ganger står mot hverandre, for eksempel i spørsmålet om ytringsfrihet versus retten til et privatliv, er verken noen nyhet eller noe som slår beina under konseptet. Rettigheter må balanseres mot hverandre. Det skjer hver dag i domstolene.

Hvorvidt rettighetene er universelle, om alle har dem, har vært heftig debattert, men den debatten er Tvedt lite interessert i. I stedet hevder han at det er «nærmest umulig» å si at menneskerettighetene springer ut av en vestlig historisk sammenheng. Det forstår jeg ikke. Lærebøker i menneskerettigheter vil i alle fall være enig med ham. Men mange vil som Kofi Annan innvende at de som kritiserer menneskerettighetens universalitet, og anklager dem for å være et vestlig eller nordlig påfunn, sjelden er vanlige folk, men oftere autoritære ledere.

Dette problemet nevner ikke Tvedt. «Innføringene av (menneskerettighetene) skjedde raskt, umerkelig og nesten uten virkelig debatt om trosartiklenes legitimitet og samstemthet,» skriver han, uten å nevne den lange utviklingen av rettighetsjuss i Norge siden 1814, eller hvordan erfaringene fra Det tredje riket ligger under menneskerettighetenes kvantesprang i årene etter andre verdenskrig. Jeg kunne også nevnt en lang serie småfeil og unøyaktigheter i bokens hans, som styrker opplevelsen av at Tvedt er mindre opptatt av terrenget enn av kartet.

Posør eller profet?

Den suverene eksklusjonen av kunnskap og synspunkter som ikke passer til hans teser er en av årsakene til at Tvedt er en populær forteller. Alt henger sammen! Blindsonene gjør Tvedts analyser forførende enkle og klare, men samtidig ofte blottet for substans. En original analyse, sier kritikerne om Tvedt, men sannheten er vel ofte at analysen er basert på skreddersydde og mangelfulle data.

Lettvintheten får meg til å lure på om professoren er mest opptatt av å posere som en slags intellektuell St Georg i kamp med dragen. Tvedt leverer catchy begreper som godhetsregimer og –tyranner og er en «snakkis på sosiale medier», for å si det med Rolness, men analysen han leverer har liten faglig tyngde.

Tvedt omtales ofte som en sjelden fugl eller stemme, men i alle fall på ett vis er Terje Tvedt en norsk klassiker: Han er den kvintessensielle 68er. Den gamle AKP-eren har blitt islam-kritiker og akademisk popstjerne på veien, men navet i hjulet, for å si det billedlig, eller solen i hans tankeunivers, det han stadig kretser rundt, er avskyen for en elite han alltid definerer utenfor seg selv.

Den evige opprører

Professor Tvedt kunne vært en av gjestene i middagsselskapet i Dag Solstads Professor Andersens natt. De vellykte menneskene – byråsjefen, overlegen, professoren og den feterte skuespillerinnen – som skåler og skravler i norsk middelklasseoverflod, skilte seg fra generasjonene før og etter dem i én liten, men avgjørende detalj: De nektet for å være samfunnsstøtter. «De var stadig imot dem, de andre, selv om de knapt kunne skjelnes fra dem lenger.»

Er vi innafor institusjonene? Nei, vi er opprørere, kunstnere og sannsigere! Professor Andersen frydet seg over å gå i styremøter i Nationaltheatret i olabukser, for å vise hvilken outsider han var. Non fuckin’ serviam! På folk utenfor kan det virke tilgjort. Mistanke om posering sprer seg. «Men de hyklet ikke,» skriver Solstad, «de var bare ikke, og det på en fundamental måte, konforme med det de faktisk var.»

Kanskje kjenner også Kjetil Rolness seg igjen i dette?