En kaffe med Bogart, takk

Humphrey Bogart er død, men ikonet lever videre.

I dag er det 40 år siden Humphrey Bogart døde. Og det er 30 år siden vi som tilhører den første TV-generasjonen, så ham første gang.

Det var den gangen NRK sendte kavalkader over kjente skuespillere på den såkalte «hjemmekinoen» hver mandag.

Der fikk vi se Spencer Tracy og Humphrey Bogart. Og Greta Garbo; for øvrig i en kavalkade som mange år seinere inspirerte Jan Kjærstad til å skrive romanen «Homo Falsus». Det var en verden i svart-hvitt, men en verden av strålende lys.

Hvilke Bogart-filmer så vi egentlig den gangen? Jeg husker ikke. Etter en langvarig jakt i Dagbladets arkiver finner jeg svaret, i en avis fra mandag 28. august 1967.

En bitte liten TV-notis forteller at NRK skal vise seks Bogart-filmer: «Den forstenede skog» (1936), «High Sierra» (1941), «Ridderfalken fra Malta» (1941), «Å ha eller ikke ha» (1945), «The Big Sleep» (1946) og «Stormvarsel» (1948). Ikke «Casablanca» (1943), slik jeg alltid har trodd.

Vi gledet oss til hver mandag. Familien var samlet. Bogart brøt inn i den høstlige kaffeidyllen og holdt oss i sjakk, enten han var gangster på flukt eller en detektiv som mente at «når ens partner ble drept, er det meningen at man gjør noe med det». Bogart ble en del av vår felles bevissthet; dette ansiktet som balanserte mellom råskap og ridderlighet, mellom natur og kultur.

Hva kunne 28. august ellers by på av drama? På første side kunne man lese at «et sorgens budskap slo ned som et uventet lyn i politiske kretser»; stortingspresident Nils Langhelle var død. Lenger inne i avisa sto nyheten om at Beatles-manageren Brian Epstein også var død, dessuten en artikkel om at The Beatles ville droppe narkotika og alkohol til fordel for meditasjon, og at «den store hippieperioden i Storbritannia ville være over før jul». Odd Iversen hadde skåret fire av sju mål i en kamp der Rosenborg slo Fredrikstad 7 - 2, og Pax Forlag innbød til et «sjeldent møte», der Jens Bjørneboe skulle kåsere over temaet «Forlagsvirksomhet i atomalderen». Ingenting av dette kunne overgå Bogart-kavalkaden.

Lawrence Block forteller i romanen «The Burglar Who Thought He Was Bogart» (1995) om en innbruddstyv som i løpet av 15 dager ser 30 Bogart-filmer, sammen med den kvinne «som syntes å tro at Bogarts filmpersonlighet kunne fortelle deg alt du trengte å vite for å takle livet». Det samme trodde nok vi, der vi satt i flimmeret fra Marienlyst og så mannen med ulvesmilet takle problemer vi bare kunne drømme om.