ANSVARLIG: Det kunne vært annerledes. Høyre har en lang verdikonservativ tradisjon for vektlegging av individets verdi og rettigheter, helt fra Chr. Michelsen som kraftfullt snakket om betydningen av forståelse på tvers av nasjoner, raser og religioner, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
ANSVARLIG: Det kunne vært annerledes. Høyre har en lang verdikonservativ tradisjon for vektlegging av individets verdi og rettigheter, helt fra Chr. Michelsen som kraftfullt snakket om betydningen av forståelse på tvers av nasjoner, raser og religioner, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

En kald blå vind blåser over landet

Erna Solberg har forlatt Høyres verdikonservative tradisjon ved å la Frp sette standarden for flyktning- og innvandringspolitikken.

Meninger

Freden har tilsynelatende senket seg over storting og regjering med et forlik i innvandring- og integreringspolitikken, med ‘innstramming’ og ‘effektiv integrering’ som stikkord. Når den aktuelle flyktningkrisen ingen kunne forutsi har lagt seg, vil det innebære en fortsatt restriktiv innvandringspolitikk, og forhåpentligvis bedre muligheter for språkopplæring og arbeid slik de aller fleste som slipper inn alltid har ønsket.

Men det kanskje største hinderet for en god og reell integrering ligger ikke her: Mens land vi normalt liker å sammenligne oss med holder hodet kaldt og hjertet varmt i en ekstraordinær tid og understreker det ansvar og de mulighetene som ligger i økende migrasjon og mangfold, har vi kommet dit hen at det nærmest har blitt politisk korrekt å omtale flyktninger og innvandrere som en fare og et problem.

Ledende politikere og ansvarlige statsråder fra Frp har de siste månedene kappes om flyktninge- og innvandringskritiske utsagn, og framstått triumferende på TV og fortalt at kommuner bør gjøre seg vanskelige, at grenser skal stenges, at flyktninger skal sendes tilbake der de kom fra og at innvandrere vil ødelegge ‘norske verdier’. Frp har på denne måten bidratt til å senke nivået på den offentlige samtalen til et lavmål, og mange av deres utsagn finnes igjen på møter om asylmottak og i forbindelse med vold mot innvandrere.

Arbeiderpartiets leder har svart med øredøvende taushet (i frykt for å miste stemmer?), og alt tidligere snakk om ‘det store vi’ har mistet innhold. Alternative partistemmer, som Jan Egelands, har bare delvis klart å rette opp inntrykket av et parti som har mistet sitt verdigrunnlag i flyktning- og innvandrerspørsmål. KrF og Venstre på sin side klager sin nød, men uten å ta inn over seg dobbeltmoralen i at de samtidig er garantister for en regjering som går imot det meste av det de sier de er for på dette feltet.

I avisspaltene og media setter innvandringsfiendtlige og islamofobe røster premissene for debatten, anført av norske fundamentalister med Hege Storhaug i spissen og godt støttet av akademiske ‘alibier’ som Asle Toje. Alt mens alternative stemmer, ikke minst fra innvandrere selv, skremmes til taushet av halvgamle menn som får utløp for sine frustrasjoner gjennom anonyme trusler og søppel på sosiale medier - til stilltiende aksept av altfor mange.

Det kunne vært annerledes. Høyre har en lang verdikonservativ tradisjon for vektlegging av individets verdi og rettigheter, helt fra Chr. Michelsen som kraftfullt snakket om betydningen av forståelse på tvers av nasjoner, raser og religioner. Den nåværende regjeringssjefen har forlatt Høyres verdikonservative tradisjon ved å la Frp sette standarden for flyktning- og innvandringspolitikken.

Internasjonalt har svenske ledende politikere konsekvent markert avstand fra høyrepopulistiske krefter ved å omtale innvandrere med respekt og ha en tydelig antirasistisk stemme. I Tyskland har Angela Merkel gang på gang understreket at hver eneste flyktning «kommer med den verdien og verdigheten Gud har gitt dem». I Canada går statsminister Trudeau foran med å møte opp i ankomsthaller og ønske de første flyktningene «Velkommen til ditt nye hjem». Og i USA understreker Obama at innvandring har vært og er en forutsetning for fornyelse og revitalisering av det amerikanske samfunnet.

Jeg tror ikke jeg en eneste gang har hørt ansvarlige statsråder og deres sekretærer i den nåværende norske regjeringen gi uttrykk for at det er mennesker som flykter fra krig, redsel og fattigdom som har et problem, og ikke vi som er forpliktet til å ta imot noen få av dem. Jeg kan heller ikke huske å ha hørt de samme ansvarlige i samtale om innvandrere der de ikke bare har omtalt dem som kategorier, stereotypier, regnskap og tall men også ønsket dem velkommen som enkeltindivider og ressurser for Norge.

Uten en offentlig samtale som viser at flyktninger og innvandrere er velkommen og blir sett på som en viktig del av det norske samfunn blir det ingen reell integrering. Det burde ikke være vanskelig. Jeg har tilbrakt 35 år med å jobbe i Afrika der de fleste av flyktningene og innvandrere debatten nå dreier seg om kommer fra - selv om de bare utgjør 12 prosent av alle innvandrere til Norge. Det er folk som tross svært vanskelige og ofte farlige livsvilkår er som oss - de aller fleste med mange gode og noen mer problematiske sider - og med mange spennende og viktige erfaringer fra andre land og kulturer som vil kunne fornye Norge dersom de får muligheten.

Dette har ingen ting med det den nyutnevnte integreringsministeren omtaler som et norsk ‘godhetstyranni’ å gjøre. Mens Tyskland har tatt imot 1 million flyktninger og innvandrere, Sverige 160.000 og Canada 250.000 på fire måneder har Norge tatt imot 30.000 i 2015. Vi er faktisk ikke spesielt gode. Ei heller er det et uttrykk for ‘naivitet’, men snarere en erkjennelse av at vi har et ansvar, at Europa er i ferd med å bli mer mangfoldig enten vi liker det eller ikke, og at det er lite eller ingen ting som tilsier at vi ikke har like mye å lære av ‘de andre’ som de av oss.

Heldigvis er det mange som har forstått dette. Mens den offentlige samtalen er dominert av fremmedfiendtlighet og en stille aksept av hatefulle ytringer er det tusenvis av nordmenn som jobber for å ønske flyktninger og innvandrere velkommen - blant arbeidsgivere, i mottak, som frivillige, som naboer, og som venner - i en private samtale som bærer preg av solidaritet i en vanskelig situasjon, nysgjerrighet og en formening om at folk som kommer utenfra har mye å bidra med.

Det er dette som er håpet, selv om det unektelig nå ser dystert ut: Etter hvert som vi ser at de aller, aller fleste som kommer til Norge og deres barn vil bli viktige og gode medlemmer av vårt samfunn og våre lokalmiljøer - som ikke bare tror på «våre» verdier om demokrati og likestilling men også bringer med seg et spennende og positivt mangfold - vil vi se oss tilbake i undring og kanskje en smule skam over at vi lot den høyrepopulistiske vinden ta oss.