VED Å HA GITT tillatelse til reklametårn er Oslo kommune - gjennom forvaltningsloven - pålagt å godta tilsvarende reklame andre steder der de ytre rammene er sammenlignbare. For å unngå dette må tillatelsene trekkes tilbake, og kommunen bestemme seg for en håndterbar reklamepolitikk. Det kommersielle presset i Oslo øker. Ikke langsomt og sikkert, men i voldsomme og - for mange - overraskende rykk og napp. Dette skyldes at kommunen nå selv står som pådriver for utviklingen og på kort tid er blitt den største enkeltaktør innen utendørsreklame: gjennom omfattende bymøbelavtaler forandres bybildet i form av transparente leskur, offentlige toaletter i stål og glass, og publikumsvennlige bysykler, alt finansiert gjennom utplassering av store mengder reklame. Dette har i bare liten grad vakt reaksjoner: innbyggerne får ihvertfall noe nyttig igjen for «ulempen». Grensen for mange Oslo-borgere ble derimot nådd da 40 av Hafslunds vakre og unnselige nedstigningstårn - bymøbler som inntil da ingen knapt nok hadde lagt merke til - brått ble byttet ut med mange ganger så store og lysende reklametårn - med flere tillatelser på vent. Ramaskriket og opprøret nådde avisspaltene, og Rådhuset har signalisert «time out»: her trengs det tydeligvis tid til å komme til hektene og finne ut av den penible klemmen politikerne og byråkratene har skapt for seg selv og andre.