TIDLIGERE HEGEMONI:  Terje Rød-Larsen og Gudmund Hernes møttes og snakket om da de grunnla FAFO. Bildet er fra 2007 da Fafo fylte 25 år og feiret med to dagers 25 års jubileumskonferanse.

Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
TIDLIGERE HEGEMONI: Terje Rød-Larsen og Gudmund Hernes møttes og snakket om da de grunnla FAFO. Bildet er fra 2007 da Fafo fylte 25 år og feiret med to dagers 25 års jubileumskonferanse. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

En keiser i slåbrok

Venstresida har sluttet å produsere spenstige tanker og dyptgående reformforslag. Det er et sakte selvmord.

Kommentar

EN GANG HADDE DEN politiske venstresida lite med penger, men mange ideer. Nå er det nok av penger, men få ideer. Derfor er en ny tankesmie under etablering. Navnet blir Agenda, og den finansieres i hovedsak med midler fra LO, Fagforbundet og den samfunnsbevisste milliardæren Trond Mohn. Venstresida har sett hvordan Civita og Kristin Clemet har flyttet tyngdepunktet i den offentlige debatten tydelig til høyre. Nå skal det etableres en offensiv motkraft. Det er ingen selvfølge at Agenda lykkes. Når det gjelder ideer og politisk nyskapning er venstresida på felgen.

PÅ 60- OG 70-TALLET hadde venstresida et trygt hegemoni i den politiske debatten. Venstrevridde akademikere og det politiske apparatet leverte en jevn strøm av nye ideer og reformer. Det var ingen tvil om hvem som var hersker over debattens premisser. Nå er denne potentaten nokså tynnkledd. Keiseren er kanskje ikke naken, men han sitter i slåbrok og fryser. Hvordan kunne det skje?

SOM ALL ANNEN virkelighet er også denne historien kompleks. Til et visst punkt er venstresida offer for sin egen suksess. Som historikeren Francis Sejersted har sagt det: «Velferdsstaten svekket den kollektive bevisstheten som hadde skapt den ... Da målet var nådd, var framtida tapt». Selv Konrad Nordahl (LO-leder 1939- 1965) så skriften på veggen. Arbeiderbevegelsen hadde løftet massen, nå ville den gå videre som individer. 68-opprøret bekreftet dette, men fra et venstreperspektiv. Personlig frihet og kamp mot autoriteter (også de sosialdemokratiske) var sentrale elementer. Det ga støtet til ideer om seksuell frigjøring, feminisme, økologisk forståelse og antiimperialistisk bevissthet. Det boblet i kjelene, og selv enkeltpersoner kunne prege et helt partis politikk. Da professorstrategen Rune Slagstad holdt foredraget «Sosialisme på norsk» på SVs landsmøte i 1979, beveget det partiet i grønn retning.

SÅ TØRKET DET HELE sakte inn. Selv finanskrisen, som har kastet millioner ut i arbeidsløshet og endret maktforholdet mellom klassene, har ikke tent noen røde fakler. Åtte år med Jens Stoltenberg har verken gjort venstresida mer rød eller tydeligere grønn, bare grå. Noen mangel på uløste problemer er det ikke. Klimakrisen spisses mens politikerne er stivnet i et iskaldt favntak. Folkevandringen til Europa skaper konflikter som ofte domineres av ekstremister. Velferdsstatens framtid, kampen om naturressursene, Vestens svekkelse og Asias stigende stjerne - overalt trenger politikken seg på og krever nye svar.

NÅR VENSTRESIDA GRIPER til tankesmia som redskap, er det også uttrykk for at politikk i vår tid skapes på en ny måte. Politikkens grunnlag leveres i økende grad fra akademia og forskning. Dette materialet må «oversettes» for å bli forstått og akseptert av et bredere publikum. Virkeligheten er mer kompleks og mer global. Sosiale mediers betydning øker på bekostning av partiapparatene.

EKTE POLITISK INNOVASJON er en langsom, uforpliktende og ofte springende prosess. Den samsvarer dårlig med tradisjonene i LO og partiene. Der framstår innovasjonens metoder og tidsbruk som bortimot uforståelige. Apparatene vil ha forslag til vedtak. Å bygge bru over dette vil bli en sentral oppgave for den som skal lede Agenda Det blir ikke lettere av at det er nokså tynt med soleklare kandidater i generasjonene bak folk som Gudmund Hernes, Terje-Rød Larsen og Rune Slagstad. Den som skal lede Agenda må kombinere flere egenskaper: Strategisk/politisk erfaring, faglig/akademisk tyngde, være en tydelig figur i den offentlige debatten og ha tillit i LO-apparatet.

I ULIKE MILJØER har jeg bedt om forslag på folk som kan utgjøre et miljø i og rundt en tenketank som Agenda. Her er noen av dem: Tidligere UD-statssekretær Torgeir Larsen, statsviteren Bent Sofus Tranøy, politikerne Hadia Tajik og Bård Vegar Solhjell, LO-rådgiver og historiker Jonas Bals, ex-politikere eller rådgivere som Sigurd Grytten, Torbjørn Giæver Eriksen. Tarjei Skirbekk og Ketil Raknes, økonomene Erik Reinert og Kalle Moene, juristen Anine Kierulf, journalist Catherine Sandnes, NOVA-direktør Kåre Hagen og biologen Dag O. Hessen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.