En kikker går i eksil

Knut Faldbakken skuffer verken lesere eller kritikere i sin nye roman «Eksil»: Det første samleiet kommer allerede etter sju sider. Det er brutalt og absolutt upoetisk, der det foregår bak en betongpilar på Nationaltheatret togstasjon. For bokas hovedperson Tobias Bertrand blir det imidlertid skjebnesvangert. Vi har å gjøre med samleiet som forandrer livet hans.

Tobias Bertrand er, i likhet med andre av Faldbakkens karakterer, en kikker. I den avgjørende akten deltar han altså ikke selv. Men fordi han ikke kan la være å glo, får han en knyttneve i magen. Og enda en. Armani-kledde, bereiste og veltilpassede Tobias Bertrand overgir seg til voldsmannen, til smerten og fornedrelsen. Når han våkner opp på legevakta, bestemmer han seg for å oppgi det som er igjen av ham. Han går i eksil, på Grønland, midt i tjukke Oslo.

- Jeg tror det er en kollektiv mannlig dagdrøm, en dag bare å forsvinne. Det er faktisk ikke så uvanlig heller, at menn går hjemmefra en morgen og aldri kommer tilbake. Det handler om å slippe ut av den kontrollerte og kvinnedominerte hverdagen. Ut av den norske kosen. Selv har jeg et godt liv, jeg ville ikke valgt noe annet. Men tanken, at det kunne vært helt annerledes..., sier Knut Faldbakken (56), og holder pusten et lite øyeblikk.

- Tobias Bertrand opplever overgangen til Oslo indre øst, et steinkast fra Glasmagasinet, som «den andre siden», en skyggetilværelse. Er ikke det å ta vel hardt i?

- Jeg følte en veldig befrielse da jeg fulgte min mann inn i innvandrermiljøet. Det fascinerende er nettopp at livet i dette nye Calcutta er så nær hovedpersonens eget hjem. At det er mulig å slippe unna, å eksistere og finne arbeid her, selv om en opererer med falske identitetspapirer. Det er en spennende vri på eksilbegrepet, sier Faldbakken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke et hvilket som helst arbeid Bertrand etter hvert finner seg heller. Gjennom sin nye venn, grønnsakhandleren Ali, blir han satt til å være vaktmester på et massasjeinstitutt. Nå på Vestkanten. Der skifter han laken og plukker brukte kondomer fra gulvene. Bare en gang iblant kikker han på kundene.

- Eksilet som dagdrøm, horehuset som tilfluktssted - ærlig talt, Faldbakken, er ikke dette selve myten om mannen?

- Jeg prøver å unngå å gjøre horehuset til et mannlig drømmeparadis. Bertrand selv sier jo at det er et veldig usexy sted. Valget av kulisse vil sikkert møte kritikk - jeg har rustet meg mot puristenes nålestikk. For jeg synes jeg fyller denne scenografien med en gjennomtenkt kommentar.

Før jeg debuterte, vinteren 1966, bodde jeg hos Tarjei Vesaas, da han nettopp hadde gitt ut «Broene». I alle Nordens aviser gikk diskusjonen om hva forfatteren hadde ment, særlig med en drøm om en sandfarget hund som slikket ham i ansiktet. Hva betyr det? spurte folk. Så jeg spurte Tarjei: Hva betyr det? «Eg syntest det passa med ein hund,» sa Vesaas. Og det er forfatterens svar: Jeg synes det passer. Jeg kan ikke unnlate å bruke elementer fra dagens norske virkelighet, som gatevold og massasjeinstitutter, bare fordi TV-seriene bruker dem i sine overflatiske virkelighetsbeskrivelser.

- Du skriver at det er kjedelig og dagligdags på massasjeinstituttet, men du viser oss jo noe annet: Vi får titte på orgier gjennom nøkkelhullet?

- Jeg skulle ønske debatten ville dreie seg om alminneliggjørelsen av massasjeinstituttet og at et slikt miljø beskrives som en naturlig forekomst i et bystrøk, snarere enn å hefte seg ved det pikante.

Prostitusjonsdebatten i Norge har kjørt seg fast i elendighetsbeskrivelser.

- Men det er vanskelig å ikke «hefte seg ved det pikante» når du for eksempel beskriver en særlig ubehagelig sado-masochistisk scene på toalettet?

- Jeg har laget en beskrivelse av seksualisert vold, som et lite korrektiv til den trendy SM-sexen. Og som en måte å fortelle leseren at det aldri kan bli noen ordentlig romanse mellom Bertrand og den prostituerte Madelene, at horehuset aldri kan bli noe permanent tilfluktssted, sier Faldbakken tørt.

Mens han holder orden på horehuset, fører Bertrand en underlig brevveksling med sin forlatte kone, kalt E. Hun kontakter ham, uten å vite at det er hennes forsvunne mann, for å få hjelp til å oppspore - ja nettopp, ham. Bertrand blir altså engasjert av sin kone for å finne seg selv. Gjennom brevene forsøker han å få denne positive, helsekostfikserte kvinnen til å se ham slik han er. Eller i hvert fall slik han er blitt.

- Jeg kaller henne E., fordi hun heter Emma, og var hovedpersonen i min forrige roman, «Når jeg ser deg». Da jeg begynte å skrive den, skjønte jeg snart at lerretet var for stort. Derfor delte jeg stoffet i det som skal bli tre romaner, med «Eksil» som den andre. Her kaller jeg henne E., både for å få litt avstand til den første boka, og fordi Bertrand holder en stor avstand til henne som skulle stå ham nærest, sier Faldbakken.

«Eksil» er en roman med klar og tydelig konstruksjon. Fortellerstemmen er sterk, nesten autoritær, der den leder leserens oppmerksomhet med hyppig bruk av kursiverte setninger.

- Jeg har en veldig redsel for ikke å bli forstått, som har formet seg gjennom mange år med skeiv lesning fra mine kritikere. Nå står jeg kanskje i fare for å bli overtydelig. Men jeg setter pris på en elegant dramaturgi, på en godt fortalt historie, både som leser og som forfatter. Der synes jeg mange norske forfattere svikter.

- I år er det 30 år siden du debuterte som forfatter, og du har et tjuetall bøker bak deg. Ser du noen rød tråd?

- Det har nok vært en grunntone, i hvert fall fra bok nummer to, «Sin mors hus». Jeg har beskrevet småborgerlighetens langsomme, sødmefylte undergang. Hele mitt kunstnerliv har handlet om å skaffe meg en tilværelse på siden av denne tvangstrøyen av konformitet og sosial engstelse.

- Og nå er «mors hus» blitt et gamlehjem?

- Det er det blitt, i hvert fall i denne boka. Men mor beholder sin klo. Også i denne boka.

IKKE FLYKT: Hovedpersonen i Knut Faldbakkens nye roman «Eksil» blir bare borte. -Dersom boka har noen moral, er det at flukt ikke er noen løsning.
Knut Faldbakken