FÅR IKKE FORBØNN: Det er lov å gjennomføre en forbønn i Den norske kirke, men det må det enkelte menighetsråd godkjenne. I Ullerøy menighet var det flertall mot at Øivind Instefjord Ødemotland (t.v.) og Morten Ringsrud skulle få en forbønn i kirken.
Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
FÅR IKKE FORBØNN: Det er lov å gjennomføre en forbønn i Den norske kirke, men det må det enkelte menighetsråd godkjenne. I Ullerøy menighet var det flertall mot at Øivind Instefjord Ødemotland (t.v.) og Morten Ringsrud skulle få en forbønn i kirken. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

En kirke for alle?

For noen uker siden var vi til stede da våre venner Silje og Anders sa ja til hverandre i Ullerøy kirke. Det var en romantisk vielse og en flott bryllupsfeiring. Eneste skår i gleden var at jeg og min kjære ikke får lov til å gifte oss i den samme kirken.

Debattinnlegg

Jeg heter Øivind, er 34 år gammel og bor i Ullerøy i Sarpsborg kommune. Jeg er døpt i Den norske kirke, konfirmert etter eget ønske i Den norske kirke, og jeg har bevart min barnetro.

Jeg har tatt min sykepleierutdannelse og jobbet som sykepleier i Fredrikstad kommune i 7 år etter endt utdannelse.

Jeg bor sammen med den mannen jeg elsker, Morten. Jeg er kanskje ikke like forelsket hver dag nå som det første året vi var sammen, men jeg etterelsker Morten desto mer og inderlig hver dag som går. Og jeg tror jeg etterelsker han like mye som nabokona etterelsker sin mann.

Jeg tror faktisk ikke at det er forskjell på den følelsen, selv om vi sikkert etterelsker på forskjellige måter.

Morten har jobbet 27 år i et forsikringsselskap som skadekonsulent. Morten er også døpt og konfirmert i Den norske kirke.

Både jeg og Morten er engasjerte mennesker både på jobb og privat. Vi eier tre hester og er engasjert i frivillighetsarbeide i den lokale rideklubben og sentralt i Norges Rytterforbund. Vi er med og arrangerer ridestevner, underviser rideelever og jobber i ulike komiteer i Rytterforbundet. Akkurat som andre jobber frivillig med fotball og håndball. Vi er en aktiv familie, og konkurrerer i dressurridning flere helger gjennom året.

Vi møttes for 9 år siden, og har bodd sammen i 9 år. Vi har kjøpt et fantastisk koselig hus i Ullerøy, og her vil vi bo og bli gamle. Vi føler oss som en del av Ullerøy og Sarpsborg.

For noen år siden bestemte vi oss for å bli fosterforeldre, og for to år siden kom det en nydelig fosterdatter til oss på 13 år. Hun bor hos oss hele tiden, og vi er veldig glad for å få hjelpe til og være en del av hennes liv. Hvis hun vil, vil vi følge henne livet ut. I år konfirmerte hun seg borgerlig med selskapsfeiring i det lokale grendehuset. Barnevernet og BUF-etat har vurdert oss gjennom et PRIDE-kurs som går over 3 måneder. Der har vi blitt evaluert og «saumfart» møysommelig gjennom prosessen som følger av kurset. De har vurdert at vi er stabile, gode omsorgspersoner som kan ta i mot og ta vare på et barn, uavhengig av at vi er to av samme kjønn.

Vår fosterdatter vet utmerket godt at vi er to menn, og at to menn ikke kan lage et barn. Men hun er oppvokst i en tid hvor det dukker opp en homofil person i hver eneste serie og hver eneste film hun ser, så for henne er dette mer eller mindre naturlig. Hun opplever at vi er fullt ut kompetente mennesker og gode omsorgspersoner uavhengig av at vi er to menn.

Vi har få homofile venner. Vi har naturlig nok en god del flere venninner enn det kanskje andre menn har, men det er også eneste forskjellen. Vi opplever at vi er en del av et naturlig og mangfoldig nettverk både på jobb og privat. Våre familier er gode støttepersoner i forhold til oss og vår fosterdatter.

Jeg er heldig og er oppvokst i en tid hvor homofili er veldig akseptert på mange områder i livet. Jeg har ikke møtt en eneste negativ reaksjon i min familie på at jeg er homofil. Jeg vet jeg er heldig fordi andre har gått i tog og banet vei for meg tidligere. Jeg forteller om «meg og mannen min» når Telenor ringer og vil selge meg noe, jeg forteller om «meg og mannen min» når jeg skal bestille sydentur, og jeg forteller om «meg og mannen min» når jeg skal klage på noe. Det gjør jeg for på min måte å integrere homofile inn i samfunnet og hverdagen slik at det blir helt naturlig at jeg ringer som mann og prater om «mannen min». Og de fleste løfter ikke på et øyenbryn. Og de som eventuelt gjør det, får en dose «homofili-integrering» med seg på livets vei.

Alt dette skriver jeg for å vise dere at jeg og Morten lever som deg og din familie, og vi er som alle andre.

For fire år siden ringte vi til Ullerøy menighet og spurte om vi kunne få gifte oss i Ullerøy kirke. Det kunne vi dessverre ikke. Det er lov å gjennomføre en forbønn for oss i Den norske kirke, men det må det enkelte menighetsråd godkjenne. I Ullerøy menighet var det flertall mot at vi skulle få en forbønn i kirken.

Så vi er altså ikke som alle andre. Vi er altså ikke gode nok for Guds hus?

Vi har ingen skilsmisser bak oss, vi har vår barnetro, er døpt og konfirmert. Men gifte oss får vi ikke lov til. Vi kan gifte oss i andre kirker og på andre steder. Vi kan arrangere utendørs bryllupsvielse om vi vil. Men det er ikke det vi vil. Vi vil gifte oss i den lokale kirken. Vi bor i Ullerøy, og vi vil gifte oss i Ullerøy.

Nå er det gått fire år. Vi ble litt utslått etter «avslaget». Det var så rart. Vi var liksom ikke gode nok.

Neste år - kanskje blir vi gift - kanskje ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook