Utvilsomt har statskirkesystemet vært praktisert slik at det krenket vår forståelse av menneskerettighetene. Det gjelder f.eks. tidligere tiders sammenfall av kirkelige og borgerlige rettigheter, nektelse av religionsfrihet osv. Men truer statskirkeordningen, slik den blir praktisert i dag i de nordiske land og England, rettighetene til dem som står utenfor statskirken? Sett «innenfra» statskirken blir en slik påstand avvist. Men spørsmålet om hva som krenker menneskerettigheter er ikke et statisk område.

I tiden som er gått siden 1948 er forståelsen av hva som ligger i menneskerettigheter blitt stadig utvidet, og de har fått en sterkere stilling når det gjelder vern av enkeltmennesket. Derfor er det grunn til å ta på alvor Butenschøns spørsmål, og be ham om å gi flere konkrete eksempler.

Men enda viktigere enn å feste seg ved selve statskirkeordningen tror jeg det er å spørre hvordan kirkene - både statskirker og andre - bidrar til utviklingen av menneskerettigheter, og hvordan de praktiserer menneskerettigheter innenfor sine egne rekker. Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Harare i desember 1998 viser betydningen av slike spørsmål. På 50-årsdagen for menneskerettighetserklæringen, 10. desember, vedtok den en erklæring der kirkene forplikter seg til innsats for å fremme menneskerettigheter. Dette ble fulgt opp med en mer detaljert slutterklæring fra konferansen som også viste til KVs tidligere engasjement. Men et menneskerettighetsspørsmål, så å si på forsamlingens dørstokk, som har vakt stor internasjonal oppmerksomhet er ikke omtalt. Generalforsamlingen møttes i Zimbambwe som har straffelov mot homoseksualitet, og president Mugabe har kommet med kraftige angrep på homofile.