En kirkelig tvetydighet?

Strider statskirkeordningen mot menneskerettighetene? Ved 50-årsjubileet for menneskerettighetserklæringen har direktør for Institutt for menneskerettigheter, Nils Butenschøn, hevdet dette. Bakgrunnen er først og fremst den privilegerte stillingen statskirken har i samfunnet.

Utvilsomt har statskirkesystemet vært praktisert slik at det krenket vår forståelse av menneskerettighetene. Det gjelder f.eks. tidligere tiders sammenfall av kirkelige og borgerlige rettigheter, nektelse av religionsfrihet osv. Men truer statskirkeordningen, slik den blir praktisert i dag i de nordiske land og England, rettighetene til dem som står utenfor statskirken? Sett «innenfra» statskirken blir en slik påstand avvist. Men spørsmålet om hva som krenker menneskerettigheter er ikke et statisk område.

I tiden som er gått siden 1948 er forståelsen av hva som ligger i menneskerettigheter blitt stadig utvidet, og de har fått en sterkere stilling når det gjelder vern av enkeltmennesket. Derfor er det grunn til å ta på alvor Butenschøns spørsmål, og be ham om å gi flere konkrete eksempler.

Men enda viktigere enn å feste seg ved selve statskirkeordningen tror jeg det er å spørre hvordan kirkene - både statskirker og andre - bidrar til utviklingen av menneskerettigheter, og hvordan de praktiserer menneskerettigheter innenfor sine egne rekker. Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Harare i desember 1998 viser betydningen av slike spørsmål. På 50-årsdagen for menneskerettighetserklæringen, 10. desember, vedtok den en erklæring der kirkene forplikter seg til innsats for å fremme menneskerettigheter. Dette ble fulgt opp med en mer detaljert slutterklæring fra konferansen som også viste til KVs tidligere engasjement. Men et menneskerettighetsspørsmål, så å si på forsamlingens dørstokk, som har vakt stor internasjonal oppmerksomhet er ikke omtalt. Generalforsamlingen møttes i Zimbambwe som har straffelov mot homoseksualitet, og president Mugabe har kommet med kraftige angrep på homofile.

Først til selve dokumentet. Det virker selvfølgelig når det sies at «som kristne tror vi at Gud har skapt hvert menneske uendelig verdifullt og utstyrt med samme verdighet og rettigheter». Dette er å føre inn den religiøse basis for menneskerettigheter som etter mye diskusjon ikke kom med i erklæringen fra 1948. Og samtidig understreker det at kirkene nå entydig bekjenner seg til menneskerettigheter og snakker om mennesker utfra dette perspektivet. I historisk sammenheng er dette ikke selvsagt. F.eks. var de lutherske kirker i Europa langt inn i etterkrigstiden skeptiske til å snakke om individuelle menneskerettigheter. Det var både utfra en ekstrem statslydighet og fordi talen om rettigheter ble betraktet som menneskets opprør mot Gud.

Erklæringen fra Kirkenes Verdensråd har en passasje som tar opp faren for misbruk av menneskerettigheter for partikulære formål, misbrukt for egne «religiøse, ideologiske, nasjonale, etniske og rasemessige interesser». Den advarer mot at menneskerettighetsspråk skal brukes til å kreve særegne rettigheter. Også retten til religiøs frihet kan misbrukes: «menneskerettigheter, inkludert retten til religiøs frihet, kan ikke kreves av noen religion, nasjon eller gruppe som en eksklusiv rettighet, det er avgjørende at å nyte godt av disse rettighetene skal tjene hele menneskeheten.» Dette punktet er relevant for kritikken fra Butenschøn mot statskirkeordningen: kritikken er berettiget hvis fri religionsutøvelse blir en eksklusiv rettighet for en religion eller en kirke på en slik måte at andre religioner eller trossamfunn blir diskriminert.

Kvinners rettigheter er et viktig område for Kirkenes Verdensråd. Dette er et problematisk felt på det samfunnsmessige område i størstedelen av verden, der det oftest er mannens rettigheter som rår. Erklæringen fra 14. desember peker på den økende diskrimineringen av kvinner over hele verden, og gir støtte til en klageinstans for enkeltkvinner mot brudd på rettigheter. Denne understrekingen av enkeltkvinners rettigheter vil i mange samfunn oppfattes som et brudd på en kollektiv familie- og samfunnsstruktur. Det kan derfor bety en kirkelig støtte til individuelle rettigheter som mange stater ser som en trussel.

Siden spørsmålet om homofiles rettigheter ble satt i fokus ved vertslandets politikk, kunne en ha ventet en henvisning til dem i erklæringen. Det ville vært naturlig i avsnittet som tar opp hvem som omfattes av menneskerettigheter: «like rettigheter for unge og gamle, barn og voksne, kvinner og menn, og for alle mennesker uavhengig av deres opprinnelse og tilstand.» Her er «kjønn» og «rase» inkludert, men ikke «seksuell orientering» e.l., som er et vanlig ledd i lovgivning mot diskriminering når en eksplisitt vil inkludere homofile og bifile. På spørsmål sa lederen for den komiteen som var ansvarlig for erklæringen at personlig mente hun at seksuell orientering ikke var grunnlag for diskriminering, men at «dette er det ikke bred enighet om i den økumeniske bevegelse». Som når det gjelder kvinners rett til ikke-diskriminering i kirken er de ortodokse kirker aktive motstandere. Ifølge lederen for den norske delegasjonen, Trond Bakkevig, (Vårt Land 10.12 1998) skal representanter for den russisk-ortodokse kirke ha sagt at «homoseksualitet er en synd som krever at samfunnet griper inn med fengselsstraff».

Dette er eksempel på hvordan kirker forsøker å påvirke den allmenne diskusjon om menneskerettigheter ved å kreve offentlig straff for noe som kirken oppfatter som synd. Sammenkoblingen mellom «kirkelig rom» og det offentlige er særlig sterk i de ortodokse kirker i Russland og Øst-Europa. Arven fra det bysantinske keiserdømme medførte at det aldri ble noe reelt skille mellom kirke og stat. Dette er igjen et eksempel på at en statskirke-ordning kan medføre en trussel mot menneskerettigheter, den kan skape en mentalitet der den dominerende kirke ser staten som en forlengelse av sin religiøse autoritet.

På den annen side kan en også se eksempler på at staten vil bruke kirke og religion for sine egne formål. For noen år siden vedtok delstaten Colorado en lov som forbød statlige eller lokale forvaltningsorgan å vedta regler mot diskriminering av homofile og bifile. I den påfølgende rettssak om loven førte staten katolske og jødiske teologer som vitner. USAs høyesterett erklærte at loven ikke var i overensstemmelse med den amerikanske konstitusjon, men det interessante er at delstaten Colorado brukte religiøse argumenter for å forsvare diskriminering!

I Norge derimot må homofiles beskyttelse mot diskriminering og likestilling på en rekke områder ansees som basale rettigheter og som eksempler på utvidelsen av feltet for menneskerettigheter. Hvordan står vedtak i den norske kirke om å utelukke personer som har inngått partnerskap fra kirkelige verv og stillinger i forhold til denne utviklingen? I en artikkel i Lov og Rett 1998 hevder Kirsten Ketscher, professor i kvinnerett ved Universitetet i Oslo, at å bli utelukket fra stillinger i kirken på dette grunnlag er en krenkelse av identitet og egenverd. Menneskerettigheter må også gjelde retten til å inngå partnerskap. Anerkjennelse av parforhold er nemlig sentral for egen identitet og selvverd, ved siden av de øvrige juridiske og økonomiske forhold.

Saken om Siri Sundes fortsatte prestetjeneste blir slik sett en testsak på kirkens forhold til menneskerettigheter. Enkeltmenneskers rett til ikke å bli diskriminert har hittil blitt tatt altfor lett av de kirkelige instanser som har drøftet homofiles plass i kirken. Det virker som et flertall i kirkelige organer bruker merkelappen «synd» på en måte som krenker menneskeverdet hos dem som har inngått partnerskap, og ikke er villig til å se at de kommer i konflikt med sentrale menneskerettighetsverdier. Og det betydelige mindretall som vil anerkjenne partnerskap hos kirkelige ansatte, men som for «husfredens» skyld følger flertallet, har de klart nok sett menneskerettsperspektivet i denne saken? Hvis forbud for norske prester mot å inngå offentlig anerkjent samliv krenker rettigheter og personlig integritet, står det ikke da om kirkens troverdighet i dens engasjement for menneskerettigheter andre steder i verden?

I dette tilfelle er det ikke statskirkeordningen som er en fare for menneskerettighetene til dem som står utenfor. Det er det kirkelige kravet om «religiøs frihet» til å diskriminere som truer individuelle rettigheter for kirkens egne medlemmer.