En kjærkommen skandale

Skandaleomfanget vokser. Først var det statsministeren som kunne ha vært overvåket. Deretter var det Kongen. Nå er det opp til KRIPOS å avgjøre hvor langt inn i det norske samfunnsmaskineriet Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) har snoket.

Hvor mange hadde hørt om FOST før TV2 pirket i noen ulne setninger i årsmeldingen fra EOS-utvalget, Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste, og fant gull?

Svært få, og det har sin forklaring:

FOST inngår ikke som en selvstendig del av Norges hemmelige tjenester, som har tre grener: Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Forsvarets etterretningstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Det er NSM, som har ansvaret for å sikre den digitale infrastrukturen i Norge, som skal føre tilsyn med hva FOST gjør. Slik sett kan det betegnes som et slags underbruk.

Dessuten hadde FOST et annet navn inntil årsskiftet: Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA), som var en etterlevning fra nedleggelsen av Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben (FO/S) i 2003.

FOSTs arbeidsflate dekker to områder: å sikkerhetsklarere forsvarspersonell og å motvirke sikkerhetstrusler mot Forsvaret. Sistnevnte inkluderer også å sikre forsvarets digitale infrastruktur, og det er her kimen til overvåkningsskandalen ligger.

Ettersom Forsvarets nett anses som best sikret, har mange departementer benyttet seg av båndbredden. Dermed har ikke FOST bare kunnet overvåke Forsvarets datatrafikk, som er innenfor deres instruks, men også den som kommer fra Statsministerens kontor, Justisdepartementet og andre departementer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det alvorlig? Selvsagt. At det militære skal ha anledning til å overvåke kommunikasjonen til sivilsamfunnets styrende organer, bryter radikalt med grunnleggende demokratiske prinsipper. Man kan gjemme seg bak alle mulige forbehold om at KRIPOS fremdeles ikke har konkludert og at vi må avvente utfallet av etterforskningen. Uansett synes det åpenbart at FOST har beveget seg langt utenfor grensene av sine instrukser. Spørsmålet er hvor langt.

Men, la gå. For det mest interessante spørsmålet er egentlig hvorfor FOST, en relativt beskjeden gren av det norske overvåkningsapparatet, i det hele tatt har hatt mulighet til å havne i den situasjonen de nå befinner seg i?

Det dreier seg om manglende grensedragninger, om en instruks som har vært uklar og om en kontrollfunksjon som åpenbart ikke har vært god nok.

I EOS-utvalgets årsmelding, som ble lagt frem for Stortinget den 01. april, beskrives FOSTs regelverksituasjon som "lite tilfredsstillende" og "uklar" – megetsigende vendinger i en årsrapport fra et offentlig utvalg.

Og mens politikerne på Løvebakken kappes om å være sjokkerte over situasjonen som har oppstått, må vi må spørre oss: Hvem har ansvaret? Hvem skal trekke opp klare grenser for hva sikkerhets- og etterretningstjenesten skal kunne gjøre og ikke gjøre? Jo, nettopp de sjokkerte politikerne.

Derfor er det ikke FOST som bør være skyteskiven i mediene den kommende uken. Det er politikerne som har forsømt sitt ansvar for å skape klare retningslinjer for FOSTs virksomhet. Det er politikerne som ikke har etablert kontrollsystemer som hadde kunnet irettesette denne virksomheten før den nådde et skandaleomfang til å bli SKUP-pris materiale for journalister i TV2.

Det dreier seg om politisk unnfallenhet. Om å ha sovet i timen.

Men hva skyldes denne unnfallenheten? Er det latskap? Slapphet? Jeg tror, dessverre, at svaret er nei. Snarere handler det om en dypere holdningsendring blant norske politikere til hvordan man forholder seg til sikkerhets- og etterretningstjenestene. Etter 11. september 2001 har man vært mer opptatt av hvordan man kan utvide deres handlingsrom, både gjennom forskrifter og ressurser, enn av å sette begrensninger for dem og å kontrollere deres virksomhet.

Bakteppet for denne utviklingen er at Norge har fulgt den kursen USA og andre nære allierte har lagt seg på for å bekjempe terrorister: en sikkerhetisering av samfunnet. Delvis skyldes dette frykten for terroranslag. Men det dreier seg også om at man ikke har villet – eller turt – å snakke Washington og Brüssel midt imot. De politiske omkostningene har vært vurdert som for store. Drivkraften bak endringene i norsk antiterrorpolitikk dreier seg derfor først og fremst om å være i samsvar med våre allierte, om å oppfylle de internasjonale forpliktelsene som følger med ambisjonen om å danne en felles front mot terror.

Derfor blir FOST-skandalen en historie om mye mer. Det er et utslag av en dypere samfunnsendring, der grunnleggende demokratiske prinsipper settes til side, og friheter og rettigheter veksles inn i nye sikkerhets- og overvåkningstiltak.

Et aktuelt eksempel på dette er EUs nye datalagringsdirektiv som innebærer at det skal lagres informasjon om hvem man kommuniserer med per e-post, telefon og SMS, når man er logget på Internett og hvor man befinner seg når man bruker telefonen. Dataene skal lagres i opptil to år. Direktivet anses som EØS-relevant. I Norge er det fremdeles ikke fattet noen beslutning om vi skal implementere direktivet eller ei.

Når man kan gå tilbake i to år og få en utskrift av samtlige telefonsamtaler, e-poster og tekstmeldinger en person har sendt og mottatt, er det åpenbart at man vil få en solid oversikt over vedkommendes sosiale nettverk. Lagringen av hvor man befinner seg når man bruker mobiltelefonen gjør det mulig å kartlegge bevegelsesmønstre.

Et annet eksempel er Sveriges nye overvåkningslov, som innebar at all kabelbåren elektronisk informasjon som passerer svenske grenser skal sluses gjennom definerte punkter for å kunne kontrolleres av den svenske etterretningstjenesten, Försvarets Radioanstalt (FRA). Det dreier seg blant annet om internettrafikk, e-postkommunikasjon og mobiltelefoni.

Det er ikke bare svensker som rammes av den nye loven. Det gjelder også nordmenn, ettersom mye av norsk kabelbåren trafikk til utlandet passerer svenske grenser.

Da den svenske utenriksministeren, Carl Bildt, ble konfrontert med berettigelsen for loven, svarte han slik: «Loven vil skape åpenhet om hvordan dette fungerer, og vi får nå legitimert en overvåkning mange land gjør allerede, men i det skjulte».

Slik sett kan FOST-skandalen være en kjærkommen vekker. Det kan sette i gang en lenge etterlengtet motreaksjon, en vilje til å ta tak i de demokratiske omkostningene som terrorbekjempelsen har ført med seg. Åtte år etter 11.september og med Bush ute av Det hvite hus, er tiden inne for en grundig oppvask. Vi trenger en ny Lund-kommisjon, kall det gjerne en «12. septemberkommisjon», med et tosidig mandat:

For det første, å ha en grundig gjennomgang av alle de sikkerhets- og overvåkningstiltakene som har blitt innført i etterkant av 11. september. Hvilke sikkerhetsgevinster gir de, og hva er prisen vi betaler i form av tapte friheter og rettigheter?

For det andre, å gå de hemmelige tjenestene etter i sømmene. Hvordan opererer de, og på hvilken måte kan vi sikre at deres virksomhet ikke kommer i konflikt med grunnleggende verdier i det liberale vestlige demokratiet?

Det haster.