Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

En kjærlighetserklæring til oljearbeideren

Som bør passe seg for sine nye «venner».

DEN GANG DA: Bildet er tatt fra Valhall-feltet 19. august 1982. Foto: Inge Gjellesvik/NTB Scanpix
DEN GANG DA: Bildet er tatt fra Valhall-feltet 19. august 1982. Foto: Inge Gjellesvik/NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

«Come gather ’round people/ Wherever you roam/ And admit that the waters/ Around you have grown»

Bob Dylan i 1964.

«Wake up and smell the coffee»

Erna Solberg i 2020.

DET VAR IGJEN TID for litt miljø-porno, da nærmere tusen mennesker hadde samlet seg i Oslo Spektrum for å se på videoer av oljeplattformer, gasskraftverk, isbreer, elektrifiserte drømmer, havvind og solcellepaneler gå i saktefilm, som en trailer for en større amerikansk katastrofefilm med happy ending.

DEN GANG DA: Bildet er tatt fra Valhall-feltet 19. august 1982. Foto: Inge Gjellesvik/NTB Scanpix
DEN GANG DA: Bildet er tatt fra Valhall-feltet 19. august 1982. Foto: Inge Gjellesvik/NTB Scanpix Vis mer

Oljenæringa hadde nå blitt den fremste forsvareren av Parisavtalen, fornybar energi, og elektriske løsninger, som en ny versjon av miljøungdommen, denne gangen som Natur og Direktør.

FORAN BILDER av mennesker i rulletrapper, biler i fortfilm og gamle bilder av oljearbeidere messet NHO-president Arvid Moss at «dette kan vi».

«Som nasjon må vi sammen tenke klokt. Og handle nå!», sa han.

Ingen var grønnere akkurat da. Ingen var mer elektrisk. Norge var «energinasjonen Norge», «havnasjonen Norge», «kunnskaps-Norge», og ikke noe land i verden var mer elektrifisert eller grønnere enn Norge.

Det het ikke lengre «olje», men «ny teknologi», «energi» og «naturressurser». Det var «det grønne skiftet» og den «digitale transformasjonen».

Det var ikke grenser for hvor mange synonymer til olje det var mulig å bruke.

«NATURRESSURSER, det har mer enn noe annet formet Norge. Noe som kommer til uttrykk med vår kulturarv, vår velstand, og vår bosetning», sa en Equinor-sjef Eldar Sætre foran et bilde av Sverdrup-feltet.

Erna Solberg prøvde å forberede oss på de store grønne endringene vi står overfor.

«Wake up and smell the coffee», sa statsministeren.

HVA MED OSS, vanlige lønnsmottakere? Skal vi klippe hverandres hår, eller skifte bleier på de stadig flere nygamle 68-erne? Eller jobbe i «tjenestenæringen», som NHO-presidenten helst formulerte det.

«Tjenestenæringene er jobbskaper nummer én i Norge. 8 av 10 nordmenn jobber med tjenester og andelen vil vokse. Her får mange unge sitt første møte med arbeidslivet», sa presidenten.

Senere på dagen ble «servering av kaffe», «hodemassasje» og «varme hender» nevnt.

«From necessity to pleasure», som en taler formulere det.

Senere på dagen tok ISS-sjefen med seg en robot opp på scenen. «Det er alltid mennesker i det», sto det bak på scenen.

HVOR VAR oljearbeideren? Verftsarbeideren? Industriarbeideren? De som produserer verdiene vi sitter på. Jeg så de ingen steder. Kanskje hadde de blitt vist døra ut bakveien.

Jeg er selv vokst opp med et bilde av en plattform over senga. Og da jeg var liten ropte jeg pappa etter helikoptre som fløy forbi barnehagen.

Faren min startet å jobbe på Rosenberg verft året jeg ble født, og ble etter hvert stillasbygger i Nordsjøen. Der bygde de opp NOPEF, som da var oljearbeidernes fagforening. Før de også byttet ut petroleum med «energi».

INGEN SKAM: Flere har forsøkt å etablere at oljearbeiderne blir mobbet med olje-skam Foto: Statoil/NTB Scanpix
INGEN SKAM: Flere har forsøkt å etablere at oljearbeiderne blir mobbet med olje-skam Foto: Statoil/NTB Scanpix Vis mer

Jeg elsket historien om bølger større enn hus, fargen og lukten av olje, og historiene fra Kielland-ulykken får det fortsatt til å gå kaldt nedover ryggen.

FLERE HAR DE siste månedene forsøkt å etablere begrepet «olje-skam». Og flere har forsøkt å etablere seg som oljearbeidernes nye venner ved å late som det er miljøbevegelsen som sprer skammen. Blant de nye vennene er den ferske olje- og energiminister, Sylvi Listhaug (Frp).

«Olje- og gassnæringen skal snakkes opp, ikke ned. Vi må få den nasjonale stoltheten tilbake på dette området. Er du med?», som Listhaug formulerte det på Facebook.

MEN OLJEARBEIDEREN bør passe seg for sine nye venner. Fremskrittspartiet har flere ganger utgjort en trussel mot norsk olje-industri. I 1975 ville Carl I Hagen selge Statfjord-feltet for ti milliarder kroner, et felt som siden har produsert olje og gass for en bruttoverdi tilsvarende nær 1050 milliarder kroner. Dette har ikke vært et engangstilfelle.

I 2007 kom det fram at Siv Jensens forslag om å redusere olje-skatten ville kostet det norske samfunnet opp mot 1000 milliarder kroner hvis det hadde blitt gjennomført.

FOR ER DET NØDVENDIGVIS noe motsetningsforhold mellom miljøbevegelsen og oljearbeiderne? De fleste fra oljenæringen jeg kjenner er miljøvernere på sin hals, og har også vært svært kritiske til oljeutvinning i sårbare områder. Nettopp fordi de kjenner de mulige konsekvensene, akkurat som generaler kan være de mest krigskye.

Det er lettere å se et motsetningsforhold mellom NHO og oljearbeiderne, spesielt etter at NHO fikk stoppet tiltak mot sosial dumping ved de norske verftene ved å overprøve den norske høyesterett-avgjørelsen i EFTA-domstolen. Resultatet har blitt fornyet EØS-motstand blant fagbevegelsen, og en frykt for at det samme vil skje med verftnæringen som med den norske handelsflåten. En avnorskifisering av arbeidsstyrken. Men i stedet for filippinske sjøfolk blir de norske verftene fylt med østeuropeiske ansatte på midlertidig kontrakter.

Oljearbeiderne frykter at de skal lide samme skjebne. Og tillitsvalgte har allerede vært ute å advart om at nye ansatte blir rekruttert fra utlandet med dårligere arbeidsvilkår etter at mange forsvant fra bransjen under krisa i 2017.

Så gi litt kjærlighet og gode arbeidsvilkår til norske industriarbeidere som skaper rikdom til oss alle. De fortjener det.