AVMAKT: «Å ikke ha muligheten til å bo her med den man elsker oppleves som en intens kjærlighetssorg.» Foto: Sarah Johannessen / NTB Scanpix
AVMAKT: «Å ikke ha muligheten til å bo her med den man elsker oppleves som en intens kjærlighetssorg.» Foto: Sarah Johannessen / NTB ScanpixVis mer

En kjærlighetshistorie med UDI

Sommerregnet skjuler tårene mine. Dagen da jeg kjenner at livet vårt er i noen andres hender.

Meninger

I dag skjuler sommerregnet tårene i Oslo. For seks år siden ble jeg forelsket i et lykketroll. Akkurat den dagen jeg egentlig hadde bestemt meg for å holde meg unna mannfolk. Året var 2008 og jeg var utvekslingsstudent i Sør-Afrika. I dag er den dagen da alt går galt. Da jeg kjemper mot klumpen i halsen på offentlige steder, og da jeg kjemper for at ingen skal se det. Den følelsen jeg får etter å ha sjekket postkassen med en blanding av håp og spenning, hver dag, siden januar i år. Til og med på søndager har jeg ikke alltid klart å dy meg. Så står jeg der endelig med brevet - makten et par ark med de røde bokstavene fra UDI har til å bestemme fremtiden vår.

Min hensikt er ikke å kommentere på arbeidet til UDI, eller norsk innvandringspolitikk. Her vil jeg bare dele hvordan det kjennes å få et brev som har en enorm innflytelse på to liv, som forsøker å leve sammen på tross av opprinnelse fra ulike kontinent.

Det kan sammenliknes med å få en dødsdiagnose per post. Det har jeg legitimitet til å si, for det har jeg vært gjennom. Men tilbake til dagen i dag, 1. juli. Jeg er på vei til en café for å møte venner til lunsj. Ettersom jeg hørte postdamen mens jeg pusset tennene, sjekker jeg posten. Og der er det. Endelig. Der ligger det hvite brevet, med de røde bokstavene fra UDI, adressert til min kjære. Her står jeg, i trappen, med sykkelhjelmen i den ene hånden og brevet i den andre. Han og jeg har hatt denne samtalen før, at jeg kan åpne brevet om jeg er hjemme mens han er på jobb. Vi vet jo at han har gjort alt det han skal, så det må bli bra. Det her er bare en bekreftelse på livet vårt ikke er på vent lenger. Jeg går inn i leiligheten igjen mens jeg river opp brevet med lillefingeren og vurderer om tykkelsen på brevet kan ha noe indikasjon på hva som venter oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avslag. Jeg kjenner at hendene skjelver nok til at jeg sliter med å lese innholdet og må legge brevet fra meg på vinduskarmen. Vedtaket er så langt, og så komplisert. Jeg forsøker å skumme meg gjennom det hele, for å få en kjapp oversikt over hva som kan være årsaken til at han ikke kan godkjennes som faglært her.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Så denne dagen ble den dagen. Den dagen da jeg ikke kan si noe til noen, før jeg kan fortelle det til han det faktisk gjelder om syv timer. Bare for ikke å ødelegge dagen hans mens han er på jobb, og ikke kan reagere på dette. Den dagen da døren smeller igjen liker før du rekker å smette igjennom. Den dagen da noen tar den faste sykkelplassen din i kjelleren. Den dagen der kjøleskapet er helt tomt. Den dagen da ingen tar telefonen. Den sommerdagen det begynner å regne fra åpen himmel. Ironisk nok er regnet også det eneste som kjennes noenlunde riktig.

Den dagen da du kjenner at livet ditt, slik du kjenner det, er i noen andres hender. Den følelsen av maktesløshet når noen vurderer din kjære - han du har vært sammen med i over seks år - som et saksnummer. Når den store bunken papirer, den som skal representere alt han kan, står for, er god på, og som vi har brukt store mengder med tid, energi og ressurser på å forbedrede, ikke strekker til - ikke er bra nok.

Jeg vet at vi er de heldige, de som har alt av gode vilkår for å komme oss gjennom alt av tungrodde utfordringer. Han har meg, som er «nesten norsk», med et stort nettverk av ressurssterke venner og familie. Til og med en fantastisk advokat som har spesialisert seg på å få folk til å bli i Norge. Selv i alt dette, dominerer maktesløshet og fortvilelse, sorg og kjærlighet, snørr og tårer. Men også en optimisme som kjemper for å bryte gjennom alt det andre. For jeg har lært, av min familie, at selv om alt i umiddelbar nærhet går til helvete, er verden fortsatt i bevegelse, fuglene, vinden, trærne. Det lever, det går videre, selv om UDI og vår verden faller sammen.

Men det gjør allikevel vondt, selv om fuglene synger, vinden blåser, og sommerregnet trøster.

Det gjør vondt, men det kommer sikkert til å gå over, på en eller annen måte.

Kanskje vi klarer å tilfredsstille UDIs krav med en ny bunke ferskpresset dokumentasjon. Men det gjør så vondt å vente, å ikke vite. Kanskje vi flytter til Sør-Afrika, hvis han ikke får bli her. Men det gjør så vondt å bli frarøvet muligheten til å velge selv. Norge, landet jeg ser på som mitt, der jeg har vokst opp. Der jeg har familie, venner alt annet som innebærer et fullverdig liv. Å ikke ha muligheten til å bo her med den man elsker oppleves som en intens kjærlighetssorg. Til tross for at man er midt i et forhold, egentlig hodestups forelsket. Kanskje vi flytter til et tredjeland, der vi begge kan være fremmede. Men det gjør fortsatt like vondt.

Kanskje vi ikke orker at forholdet skal være mer papirarbeid, selv om vi har overlevd seks år med det allerede. Men det gjør enda mer vondt, det gjør mer enn vondt. Det tar vekk synet, pusten, lysten til å kjempe.

Det knyter igjen livet slik jeg kjenner det, i dette øyeblikk. Brevet fra UDI.