Viggo og Louise Drewsen hadde fire barn sammen, han var kontorsjef i en høyere offentlig etat, men også en fri ånd med litterære og filosofiske tilbøyeligheter. Han og Louise var fetter og kusine og hørte med til de innerste litterære og intellektuelle kretser i København. Ekteparet sto Georg Brandes nær, det var de som lånte ham leilighet da han kom hjem fra sitt eksil i Tyskland.

Tor Obrestad skriver i sitt innsiktsfulle forord at brevvekslingen mellom Alexander L. Kielland og ektefellene Drewsen, som særlig blomstret etter at Kielland flyttet tilbake til Norge, kan leses som en roman. I så fall begynner handlingen høsten 1883, da fru Louise betror at hun lider av mismot, og røper at hun sårt lengter ut, mens Kielland på sin side ønsker henne opp til Jæren når «luften er tindrende klar og havet slår øyet op - ja, for De skal Fanden gale mig her op, om saa Deres Dyd er tyk som pap».

Intimitet

Det er åpenbart at det oppstår en åndelig intimitet mellom Louise Drewsen og Alexander Kielland, og at dette gjorde ektemannen Viggo, onkel Viggo som Kielland kaller ham, sjalu og irritabel - samtidig som han ikke kunne skjule sine sympatier for den norske forfatteren. «Den Uunngaaelige», som Kielland kalte Viggo Drewsen, har lest alle brevene kona fikk fra sin norske venn, og aner kanskje innerst inne at kona er «ulykkelig gift», selv om han utad forkynner noe ganske annet.