En kjærlighetshistorie?

Sommeren 1881 flyttet Alexander og Beate Kielland til Danmark, og der møtte de, trolig i de radikale kretsene omkring Georg Brandes, ekteparet Viggo og Louise Drewsen. Det utviklet seg vennskap mellom ekteparene som skulle vare livet ut.

Viggo og Louise Drewsen hadde fire barn sammen, han var kontorsjef i en høyere offentlig etat, men også en fri ånd med litterære og filosofiske tilbøyeligheter. Han og Louise var fetter og kusine og hørte med til de innerste litterære og intellektuelle kretser i København. Ekteparet sto Georg Brandes nær, det var de som lånte ham leilighet da han kom hjem fra sitt eksil i Tyskland.

Tor Obrestad skriver i sitt innsiktsfulle forord at brevvekslingen mellom Alexander L. Kielland og ektefellene Drewsen, som særlig blomstret etter at Kielland flyttet tilbake til Norge, kan leses som en roman. I så fall begynner handlingen høsten 1883, da fru Louise betror at hun lider av mismot, og røper at hun sårt lengter ut, mens Kielland på sin side ønsker henne opp til Jæren når «luften er tindrende klar og havet slår øyet op - ja, for De skal Fanden gale mig her op, om saa Deres Dyd er tyk som pap».

Intimitet

Det er åpenbart at det oppstår en åndelig intimitet mellom Louise Drewsen og Alexander Kielland, og at dette gjorde ektemannen Viggo, onkel Viggo som Kielland kaller ham, sjalu og irritabel - samtidig som han ikke kunne skjule sine sympatier for den norske forfatteren. «Den Uunngaaelige», som Kielland kalte Viggo Drewsen, har lest alle brevene kona fikk fra sin norske venn, og aner kanskje innerst inne at kona er «ulykkelig gift», selv om han utad forkynner noe ganske annet.

Kielland misliker at Viggo leser hans brev, og også den fortrolighet som eksisterer mellom ektefellene Drewsen, den er noe i retning av «felles tannbørste», sier han. Han hater kvinnen, særlig i ekteskapet, innrømmer han, og lengter mot en tid da pikene ikke lenger tviholder slik på sin dyd, mens mennene passer bedre på sin, slik at mann og kvinne kan møtes på halvveien, og få en felles plattform.

Brevkunst

Kielland dyrket brevet som en kunst, og utvikler også et slags poetikk omkring brevet, en filosofi om hva brevet er og hva det ikke er, om brevets muligheter og begrensninger. «Det beste brev er ikke det dybsindigste», skriver han, «men det oprigtigste».

Viggo Drewsen på sin side hadde ironisk nok skrevet en bok om sin livsanskuelse, «grundet paa Elskov», der kjærligheten, den fysiske og sjelelige kjærligheten mellom mann og kvinne, nærmest avløser religionen og gir tilværelsen mening. De elskende vil ifølge Drewsen forenes til ett vesen, og forenes i det gode og det ypperste.

Burlesk

Kielland svarer med sin penn dyppet i burlesk humor, i et brev som man ifølge Obrestad fornemmer en dunst av alkohol av, og som i alle fall får en til å klukke av latter over denne eminente ord-virtuos.

Et par år seinere henvender Kielland seg til begge ektefellene i samme brev og klager over at verken spott eller formaning får dem til å skille lag! I året 1887 slutter så Louise å skrive til ham, året etter dør Viggo Drewsen. Kielland fortsetter å sende korte meldinger til henne. Ni år etter Viggos død skriver han: «Jeg vil bare fortelle Dem, at Beate og jeg har det vondt.»

Noen stor roman blir aldri brevene mellom Kielland og ektefellene Drewsen. Men de etterlater et inntrykk av lengsel og sårhet over tapt og ulevd liv, og ikke minst er de et vitnemål om en fjern tid og en kultur da ordet, brevet, det usagte og stemningen mellom linjene, betydde så uendelig mye mer enn i dag.