Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En kjærlighetshistorie

Middels engasjerende svensk debutroman.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: «Vi hører sammen som Hennes&Mauritz. De der ute er noen andre. Ikke gå dit», tenker unggutten Morris at han vil si til sin første kjæreste, Betty. Svenske Gunnar Ardelius debuterer med ei bok som både er en roman og en samling kortprosa. I Norge er den utgitt av Aschehougs barne- og ungdomsredaksjon, men vel så mye som en ungdomsbok er den ei bok om ungdom. Romanen handler om det unge kjæresteparet Morris og Betty, og fortelles gjennom korttekster som ofte bare er noen få linjer lange. Leseren følger forholdet fra første omfavnelse på det som etter alt å dømme må være en fest, til den såre slutten, der den ene spør: «Når vet man at det er slutt?», og den andre svarer: «Kanskje når man kjenner seg mer glad i minnene sine enn i den man har foran seg.»

Inderlig drama

Skildringen av ung, utprøvende kjærlighet sender tankene til svenske Roy Anderssons «En kärlekshistoria», et mesterverk av en film. I likhet med i Anderssons debutfilm, beveger lett eksentriske foreldre seg hele tida i bakgrunnen i Ardelius\' bok. Ardelius deler også Anderssons poetiske preg. Kortekstene hans kan være forvirrende: Ofte vet man ikke hvem som snakker eller hvor man befinner seg hen. Tekstene er, som en svensk kritiker har bemerket, både merkelig langt borte og samtidig fysisk tett på.

Likegyldig

Boka fanger dessuten alvoret og den voldsomme inderligheten ungdom dyrker kjærligheten og følelsene med. I sin knappe form skildrer den forholdet som drama, de mange spørsmålene og de små detaljene i samtalen som plutselig kan bli store. Her er både «vår sang» og Morris\' desperate løp etter bussen Betty sitter i.Kvalitetsmessig er imidlertid Ardelius\' bok ikke i nærheten av Anderssons filmklassiker. Tekstene har absolutt sine rørende og innsiktsfulle øyeblikk. Men like ofte føles de likegyldige og trøttende høytidelige. På det ytre plan skjer det minimalt, og som ungdomsbok kan jeg vanskelig tenke meg at den vil tilfredsstille mange andre enn de aller mest romantisk anlagte. På den annen side er tekstene så korte at for den som vil prøve seg, krever ikke boka mange timene.