En klar sak for Kommisjonen

Skrekkfilmeksperten Wes Craven har gjort det igjen. I sin 23. grøsser siden starten i 1972 kommer han med oppfølgeren til fjorårets «Skrik». For enkelthets skyld har han bare puttet et to-tall bak tittelen. Altså «Skrik 2».

Om han er inspirert av Edvard Munch? Neppe, men en grei tittel er det på en film hvor likene detter tett som hagl på en kjølig sommerdag. Hvor er Kjell Magne Bondevik?

På samme måte som forrige gang er dette en film i filmen. I begge filmene utspiller det seg elleville drapsscener. Men det er liksom ikke så farlig i den ene filmen, for den er jo ikke virkelig. Men den andre?.

Terapeutisk?

Kanskje dette virker terapeutisk i anglosaksiske massedrapssamfunn som USA og Storbritannia, tenker vi. Men vi har jo også vår dose Quick her hjemme for tida. Vi er slett ikke uberørt.

Åstedet er et college i California, dit Sid, igjen spilt av Neve Campbell, har flyktet etter de grufulle opplevelsene i den forrige filmen.

En skulle tro Sid var trygg i solfylte California, men nei. Var det likt seg.

Dette er altså ironi og parodi. Og underholdning. I den rekkefølgen. Skjønt denne gangen er det mest underholdning.
Drapene er strengt tatt så klovnete og teatralsk utført at man ikke burde bli skvetten. Men det blir man.

Blodsprutende

Men hvorfor i alle blodsprutende dager gir man så fire prikker på terningen til noe så hylende postgymnasialt som en kommers blod-og-gørr-film, spør du kanskje.

Tja, si det. På et sanseløst vis er jo dette underholdende. Når du er kommet deg etter sjokket over de første drapene merker du plutselig at du sitter og humrer. Skremmende?

Alternativet er selvfølgelig at du raser ut av kinosalen i frenetisk forargelse over å bli tatt på fersken i å le av noe så vanvittig...ja...galt.

Kanskje du rett og slett melder hele filmen til verdikommisjonen?