En klassereises bråstopp

Jeg har, som ung fremadstormende mann med en om ikke stor, så i hvert fall økende mengde, av Bourdieus kulturelle kapital på konto, levd i den villfarelse at jeg også har utviklet meg til et sosialt vellykket vesen. Både min kone og jeg selv gikk derfor på en kraftig smell da vi oppdaget at samlet mobilregning i løpet av en tremånedersperiode bare var på knappe 500 kroner. Vel var vi advart om at to små barn ville bety døden for all sosial utfoldelse, men jeg trodde ikke dette gjaldt oss kulturelle kapitalister.

Min kone kommer fra et middels akademikerhjem, mens jeg selv er sønn av en lagerarbeider og en tømrer. Det har derfor vært nødvendig for meg å gjennomgå en nokså omfattende rehabilitering; jeg har blitt glad i semikolon når jeg skriver, jeg har byttet ut VG med Dagbladet, jeg kjøper aldri musikk på bensinstasjon, er jeg på Lørenskog går jeg på Rørepinnen Lobby Bar og ikke på Rocky Pub, passerer jeg Fjellhamar Bistro spytter jeg i bakken, jeg liker fotball fordi det er vakkert, det er nesten som ballett, jeg føler ikke lenger sitrende følelser når jeg ser Siv Jensen på TV og jeg har addet kosmopolitt til ordforrådet mitt.

Og det var gjennom mitt møte med kosmopolitten Thomas Hylland Eriksens skrevne ord at jeg øynet håp i det øyeblikk han kurerte meg for min 12 år lange mediepanikk hva internett angår. Jeg har sågar ved et tilfelle sagt opp en forholdsvis god stilling etter ledelsens sinnssyke forsøk på å innføre intranett. (Hvis du leser dette her, Kaspersen, så beklager jeg at jeg kalte deg en futuristisk klovn). Uansett ble mitt håp tent gjennom mitt møte med internett generelt og Facebook spesielt. Men det førte også til nye utfordringer; min interesse for gamle bekjente er naturlig nok heller laber; hva skulle jeg gjøre?

I og med at jeg har befunnet meg i en oppadstigende kurve i noen tid nå, føltes det naturlig å etablere nye relasjoner. Selvsagt valgte jeg kjendisene, og vips, der kom smell nummer to; det var ekstremt liten respons på mine friend requests. Jeg bestemte meg for å gå dette nærmere etter i sømmene med min kone som forskningsassistent. Kunne dette være tilfeldig? (Takk til min kone for uvurderlig moralsk støtte, det har vært deilig å kunne legge hodet i fanget til noen som kommer fra et hjem der Guggenheim ikke automatisk blir assosiert med verbet «å gøgge», der et forsøk på å starte en diskusjon om hvorvidt det er et sterkt eller svakt verb strander på sin egen urimelighet og der kji- kvadrat er en del av dagligtalen).

Vi valgte derfor ut, på en forholdsvis tilfeldig måte, 133 norske kjendiser og en fotballspiller fra Malta, både fordi han har dette ballettaktige spillet inne og fordi Malta er alt for lite fremme i norske medier, og trykket Add to friends. I følge tallenes tale er det under ingen omstendigheter noe tvil, kun 30 % norske kjendiser responderte positivt; Malta derimot; 100 % positiv respons.

Vi har gått tallene nærmere etter i sømmene; kategoriene «Glamour» (her representert ved modeller), «Advokat», «Hotell Cæsar», «7 Søstre», «Sex» (her representert ved terapeut) og «LO» ga alle en score på 0 %. Med andre ord; kjendiser innen disse kategoriene eier ikke et fnugg av skam. «Foto» derimot; 100 % positiv oppslutning og en klar 1. plass. Dersom vi skal våge oss inn på fotballmetaforene, og det synes jeg vi skal, det er jo en fantastisk vakker sport, er resten av tabellen som følger; «Sport» 67 %, «Politikk» 63 %, «Musikk» 47 %, «Journalist» 42 %, «Humor» 22 %, «Fotball» 20 % og «TV/ Film» 12 % positiv oppslutning. Altså; direkte nedrykk til alt med 0 % samt «TV/ Film», silver goal for «Sport», kvalifiseringsplass for «Humor» og «Fotball», flau midt på tabellen til resten, altså; norske kjendiser er under ingen omstendigheter klare for Facebook.

Går en bak tallenes tale finner en pikante detaljer om den norske kjendisverden. Vårt viktigste funn her er at kjendisene, i hva grad av hyggelighet gjelder, helt åpenbart får en positiv effekt av å svinge innom statskanalen NRK en gang i løpet av karrieren. Dette på tross av dråpeformede fjes. På TV2 derimot, hetses en over en lav sko. Unntaket som bekrefter regelen finner en i NRKs Lotto- redaksjon, her dumpes en fra vennelisten uten at adekvate sosiale spilleregler er fulgt. Denne ukulturen finner en for øvrig også i andre deler av den norske kjendisverden, både blant filmfolk og i vårt folkeparti nummer 1. Hva kjønn angår, så vi overhodet ingen utslag for denne variabelen. Forholdsvis kjedelig egentlig, om det da ikke skyldes en gryende bifilitetsepidemi.

Oppsummert, den norske gjennomsnittkjendisen er (med få unntak) en selvopptatt rasstapp, uten tanke for oss middels klassereisende som er i sterkt behov for et utvidet nettverk for fortsatt økning av kulturell kapital. Jeg savner ydmykhet, og bevissthet rundt det faktum at det er oss ikke- kjendiser som betaler lønna deres, jeg savner dypere kontakt enn den flekkete autografboka mi kan tilby, jeg savner mening og en smektende ving som humrer av det siste haikudiktet mitt mens han danser nedover sidelinja, mest av alt, jeg savner at noen skriver på «veggen» min.

P.S. Spesielt interesserte kan få tallmateriale og statistikk ved å sende en henvisning til min Facebook- profil.

FAKTA

Facebook Verdens største nettsamfunn.

Grunnlagt av Mark Zuckerberg og Dustin Moskovitz i 2004.

Var i utgangspunktet et internt nettverk for

universitetsstudenter i USA.

Nettverket ble åpent for alle 25.

september i fjor.