BØR GJØRE SOM I UTLANDET:  . Når norske moteblader byr på essayistiske tekster er det til sammenlikning som oftest av typen «Slik gikk det da jeg levde på detox-juice i tre dager», skriver Rogstad, som tar utgangspunkt i PFU-fellesene for bikinisaken med Jenny Skavlan (t.h.), og kjolen til Pia Tjelta (i midten). T.v.: Vanessa Rudjord.
Foto: Anders Grønneberg
BØR GJØRE SOM I UTLANDET: . Når norske moteblader byr på essayistiske tekster er det til sammenlikning som oftest av typen «Slik gikk det da jeg levde på detox-juice i tre dager», skriver Rogstad, som tar utgangspunkt i PFU-fellesene for bikinisaken med Jenny Skavlan (t.h.), og kjolen til Pia Tjelta (i midten). T.v.: Vanessa Rudjord. Foto: Anders GrønnebergVis mer

En klikk som intervjuer hverandre

Det må da virkelig gå an å etterstrebe et litt større mangfold av temaer og intervjuobjekter?

Meninger

Jeg håper fellelsene av motemagasinet Costume i PFU kan bidra til større bevissthet i norsk motepresse.

Norsk motepresse fremstår som en klikk med damer som intervjuer hverandre og venninnene sine. OK, Norge er et veldig lite land, og norsk motebransje er veldig liten, men det må da virkelig gå an å etterstrebe et litt større mangfold av temaer og intervjuobjekter?

Lesere av norske moteblader har «blitt med inn i skapet» til Maria Skappel, Charlotte Thorstvedt eller en dame som jobber med PR for et eller annet merke (hvor garderoben tilfeldigvis består av 75 prosent akkurat det merket) veldig mange ganger, for å si det sånn. Det finnes masse damer med bra stil over hele Norge og i mange ulike bransjer. Hadde det ikke gått an å løfte blikket litt? Vis meg en velkledd revisor, en stilsikker ingeniør, en stilig jurist.

Jeg leser ofte britiske Vogue og Elle, og det føles veldig annerledes enn å lese norske moteblader. For det første slipper vanlige folk til i større grad.

Britiske Elle har for eksempel en fast spalte der de viser hva folk har på seg på jobb, hvor stilige damer (og menn), som til en forandring ikke ser ut som modeller, poserer i sine hverdagsantrekk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg omtaler de britiske magasinene mote og design på en mer intellektuell måte, blant annet gjennom smarte essays om alt fra venninner som stjeler stilen din til sesongens kåpelengde. Når norske moteblader byr på essayistiske tekster er det til sammenlikning som oftest av typen «Slik gikk det da jeg levde på detox-juice i tre dager».

Norsk motepresse hadde hatt godt av å rekruttere flere medarbeidere med akademisk bakgrunn. Det kunne kanskje bidratt til journalistikk som tar mote mer seriøst og tør å utfordre bransjen. Den eneste redaksjonen som gjør dette i Norge i dag, er minmote i VG. Tenk om norsk motepresse kunne by på tekster av flinke norske skribenter som i større grad fokuserer på mote som en kunstform eller setter moter og trender i et samfunns- eller kjønnsperspektiv? Tenk om skribenter som Inger Merete Hobbelstad, Marta Breen, Aslak Nore, Sigrid Bonde Tusvik eller Louisa Louhibi kunne skrevet for norske motemagasiner.

Costumes nye sjefredaktør, Hege Aurelie Badendyck (som har Blindern-bakgrunn), uttalte til Aftenposten i forrige uke at det er litt viktig for henne at det «skal være mulig å være litt oppegående, ikke helt blåst, og samtidig opptatt av mote og klær.» Jeg er helt enig og håper Badendyck gjør noen konkrete grep som viser nettopp det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook