En klisjé

Enya plagierer seg selv på en plate som er en klisjé fra start til mål.

Enya setter med tittelen ord på et fjernt minne. Tida har også stått stille siden «The Memory Of Trees» (1995), og det betyr mer av den svevende, duvende, drømmende, atmosfæriske, pene, monotone - og dørgende kjedelige - sounden som forener pop og new age. Stilen har gjort henne til en av 90-åras mestselgende artister (50 mill. på verdensbasis og 600000 i Norge), og du veit hva du får. Men det får være grenser for hvor lenge man kan terpe på en suksessformel. Det ene sporet glir umerkelig over i det neste - som igjen minner om alle andre Enya-låter. Ikke én ny tanke er tenkt. Produsent Nicky Ryan er den samme som sist, og vokalist Enya spiller alle instrumenter selv. Det er balsam for ørene og perfekt avstressing, men som musikalsk dokument er cd-en like fort glemt som den er kort (37 minutter er som mini-cd å regne).