Odyssé  Tinashes debutalbum «Aquarius» er en odyssé inn i kjærlighetens og det skapende selvets irrganger. Foto: Scanpix
Odyssé Tinashes debutalbum «Aquarius» er en odyssé inn i kjærlighetens og det skapende selvets irrganger. Foto: ScanpixVis mer

En knyttneve av besluttsomhet

Tinashe kommanderer alle mann på dekk i jakten på den store forløsningen. Når den endelig kommer, er det som en storm.

Hva var egentlig fjorårets popmusikalske høydepunkt?

For en del av oss er valget forholdsvis enkelt: «2 On» debutsingelen til den «kvart norske» californieren Tinashe Jørgensen Kachingwe (22) trumfer det aller meste. Mye på grunn av beaten, såklart. Drevet frem av en mørk, pulserende synthlinje som fungerte både som lead og bass, var «2 On» DJ Mustards mest umiddelbare, funky øreorm i et år fullt av umiddelbare Mustard-øreormer.

Men også på grunn av den unge vokalisten, som gjør beaten til sin. Hør bare hvordan Tinashe tar sats og liksom ruller inn i refrenget:

«G-g-get faded turn up bruh po' it on up 'till I can't even think no mo'
G-get ratchet go dumb then go mo dumb then we can keep it lit — let's roll!»

Trettifem stavelser, de fleste av dem trykktunge, fordelt over nesten like mange ord. Tinashe glir lett over dem, men plukker opp fart, intensitet og retning for hver eneste stavelse, til hun blir en knyttneve av besluttsomhet. Når hun innbitt synger «get ratchet go dumb then go mo dumb,» er det en programerklæring, en oppfordring til overskridelse, koste hva det koste vil.

«2 On» er ikke en sang om å feste, men en sang om å ville feste. Den er utålmodig, ikke utsvevende. Og Tinashe venter ikke på at noe skal skje. Hun tar grep og forvandler seg til den hun vil være, om så bare for en natt.

Den eksistensielle rastløsheten finnes også i beaten. Du hører den i den litt uryddige oppkappingen av synthlinja der selv de små klikkene har fått ligge igjen. Men det er Tinashe som henter den frem og får deg til å legge merke til den, som gjør den til et hovedanliggende.

Den besluttsomme uroen er nærmest en signatur for Tinashe. Du finner den også i låta jeg har valgt ut til dagens vers, «All Hands On Deck», Stargate & Cashmere Cat-hitten som for tiden spilles på radio.

Her er Tinashe kapteinen på skuta som kommanderer alle mann på dekk for å hjelpe henne med å legge et forlist forhold bak seg. «Dekket» blir et dansegulv, der beilerne ønskes velkommen for å fylle tomrommet den troløse har etterlatt seg:

«Wasted heart,
When you left me you left me with no choice

I'm looking for a boy to fill this empty void,
Kiss the old me goodbye, she's dead and gone, dead and gone, oh.»

«Han var død, men han er levende, han var kommet bort og er funnet igjen» heter det i Bibelens lignelse om den fortapte sønn (Luk. 15), og også Tinashes er ute etter en slags gjenfødelse her, selv om hun vel for øyeblikket er mer opptatt av å miste sitt gamle selv enn av å finne et nytt. 

All «Hands On Deck» taler den tilfeldige sexens pris, slik «2 On » taler rusens og festens pris, fordi de begge er anledninger til hamskifte og fornyelse. Tinashe er grunnleggende framtidsrettet, innstilt på å fylle øyeblikket med mening — i form av rus, sex eller kjærlighet — for å utslette den prosaiske fortiden. Hjertet er «wasted», sløst bort. Forvandling og gjenfødsel må til, men Tinashe setter seg ikke ned og venter på den.

Som en diva i en gammel musikal kommanderer hun mannskapet på dekk, svaber i hånd, og befaler dem å kysse vekk det gamle, døde selvet: «Kiss the old me goodbye, she's dead and gone.»

Når Tinashe synger om fortiden, er det smerte i stemmen hennes: «Wa-sted heart!» synger hun, med gradvis sterkere trykk på hver stavelse. Når hun her og nå kommanderer gutta på dekk, er hun anspent, men ikke forpint. Og når hun vender seg mot fremtiden, blir stemmen hennes drømmende og mild: «Imma blow your mind like that!» Alt skal bli fint. Snart.

Som jeg har forsøkt å antyde, er ikke disse tekstene «tilfeldige». Hvem som helst kunne ikke skrevet dem, de er en del av et større prosjekt som vi kanskje ikke helt har fått øye på ennå. Antakelig fordi få av oss har rukket å spørre oss om hvem denne artisten egentlig er og hva hun prøver å oppnå med musikken sin.

 Debutalbumet hennes, «Aquarius» kom i fjor høst og ble godt mottatt av kritikerne, som særlig la merke til at den unge, risikovillige artisten tilsynelatende hadde full kontroll over prosjektet sitt.

Likevel er «Aquarius» en langt mer kompleks affære enn det har fått ros for å være. Kanskje vi rett og slett ikke leter etter ambisiøse, selvbiografiske verk fra unge, pene R&B-jenter fra California, og derfor ikke legger merke til dem når de først dukker opp rett foran nesa på oss, hva vet jeg. I intervjuene jeg har sett med henne snakker man helst om hvem hun vil ligge med, hvem som vil ligge med henne, hva man kan gjøre for å få ligge med henne og hva hun liker å høre på når hun ligger med noen.

Men «Aquarius» er et album i tradisjonen etter Kendrick Lamars filmatiske mainstreamdebut, «good kid, m.A.A.d. city» (2012), der artisten bruker seg selv og sin historie som utgangspunkt for en lengre meditasjon over livet, kunsten og samfunnet. Men der Lamar baler med tro, tvil, familieliv og gjengmentalitet, bruker Tinashe seksualiteten og kjærligheten, det å kunne være seg selv sammen med et annet menneske, som linsen hun ser livet sitt gjennom. Og hvis vi skal forstå desperasjonen i «All Hands On Deck», kan det være greit å ta en avstikker innom albumet, for å se hvordan låta fungerer der.

På «Aquarius» blir den astrologiske «Vannmannens tidsalder» en metafor for den nye våren Tinashe (selv vannmann) vil iverksette i dagens popmusikalske landskap, men også for uforløste krefter i henne selv, med en tydelig seksuell undertekst. De tre første sporene handler alle om at Tinashe er på vei, og fjerdesporet, «2 On», er plassert slik at det samtidig signaliserer Tinashes vilje til å kaste seg ut i det, og det faktum at hun herved, gjennom sin første hit, faktisk er ankommet. Likevel er det her problemene starter.

«2 On» åpner nemlig en slags minisuite der vi møter Tinashe sammen med mannlige rappere i sanger som handler om sex og kjærlighet: «2 On» med ScHoolboy Q, «How Many Times» med Future og «Pretend» med A$AP Rocky. Men det Tinashe først og fremst utforsker i disse låtene er avstanden mellom sin egen bevissthet og mennenes. De kommer, for å si det mildt, stadig til kort i møtet med den kvinnelige, refleksive bevisstheten vi møter hos Tinashe. ScHoolboy Q er grov og distansert, Future tett på, men fanget i begjæret. Og A$AP er opptatt av at hun sikkert mest av alt er ute etter pengene hans. Man får aldri inntrykk av noen egentlig kommunikasjon mellom de elskende. 

Med «Pretend» kommer et viktig spørsmål inn. Hvis menn og kvinner ikke forstår hverandre, kan fantasien kanskje likevel bygge bro mellom dem? Svaret er i første omgang nedslående. Tinashe trygler A$AP om at de skal late som om gamle feilskjær ikke eksisterer, slik at øyeblikket kan reddes: «Let's pretend you never lied / So I can give it up all night,» synger hun. Han fantaserer på sin side om «stickin' something in her stomach.» Akk ja.

Det er først når parprosjektet strander at vi kastes ut i «All Hands On Deck», den første låta uten en mannlig gjesteartist siden åpningspartiet. Troen på kjærligheten har fått seg et skudd for baugen, kvantitet må demme opp for kvalitet: «One by one, I watch you go down, watch you fall like dominoes / Take no prisoners, search and destroy».

Det destruktive ved prosjektet underslås ikke, men det er uansett nødvendig. Først etter denne mannefråtsingen kan hun igjen etablere et jeg som tåler å være alene, slik at hun på ny kan kaste seg ut i kjærlighetens brottsjøer.

Det skjer på «Feels Like Vegas», der en ny rapper, Roscoe Dash, spiller rollen som kjæreste. Alt er tilsynelatende fint, men med «Pretend» i bakhodet begynner varsellampene å blinke. «Feels like Vegas, don't it?» synger Tinashe, vel vitende om at Las Vegas' «flashing lights» skjuler et mørke de to elskende ikke er i stand til å ta innover seg. Øyeblikket har kanskje blitt meningsfullt igjen, men spørsmålstegnet fremheves: «don't it?» - som om de to i det minste må være enige om at dette egentlig ikke er sant for å kunne hengi seg, sammen.

Likevel er kampen så å si vunnet nå, når Tinashe selv synes å ha styr på hva som er hva, og ikke minst hva hun ønsker seg, hva hun kan få. På neste låt feirer hun sin erotiske makt over partneren, hun kan «make a thug cry / tonight.»

Sistesporet, «The Storm», er rett og slett lyden av et tordenskrall etterfulgt av pianoklimpring og fjern, sakral sang, som om en slik forløsning av voldsomme naturkrefter, med alle dens seksuelle konnotasjoner, er den eneste måten Tinashe kan overbevise oss og seg selv på om at hun endelig har kommet frem.

«Baby I'm long gone», synger Tinashe på «All Hands On Deck», men både låta og albumet beviser det motsatte. Hun er her nå.

Ikke regn med at hun forsvinner.