En knyttneve fra Hollywood

Finnes det en film for 90-tallet, så er det denne, i all sin pulserende voldsomhet.

Det er selvfølgelig mulig å bare se Finchers film ut fra de evinnelige kjønnslinjene, hvorpå man nok kan få bekreftet noen av Susan Faludis moteriktige betraktninger omkring mannens identitetskrise. Det ville nå likevel være å redusere den. Rett nok står menn i fokus, det er menn som slåss på tørre nevene, men «Fight Club» handler mer om menneskelig desperasjon i det ultimate konsumsamfunnet, brutalt satt på spissen og genialt billedlagt.

Den har også en viktig kvinnerolle i form av Helena Bonham Carter. Hun er ikke mindre skadeskutt enn herrene.

Slåss for å føle

Vår forteller Jack (Norton) er en for så vidt vennlig, men kynisk medarbeider i et bilfirma. Jobben krever ham, han lider av søvnløshet og er manisk opptatt av å kjøpe de riktige tingene, livet må være som i reklamen. Dette illus-trerer Fincher utrolig effektfullt ved å brette Ikea-katalogen utover Jacks hjem, komplett med prislapper. I et forsøk på å bøte på sin følelsesløshet oppsøker han et utall terapigrupper for syke og trengende. På et møte treffer han Marla (Bonham Carter), ute i liknende ærend. Jack er på randen av sammenbrudd idet han møter Tyler Durden (Pitt) på et fly, en sexy, elegant og frekk såpeselger - la det være sagt at luksussåpe ikke blir det samme etter å ha sett Pitt produsere den. Durden har et alternativ til en ørkesløs tilværelse - en forfallen rønne av et hus å bo i, samt slåssing. De to starter «Fight Club», hvis første og andre regel er: Du snakker ikke om den. Klubbene blir rene farsotten, hvor menn slåss så blodet skvetter. Ved å slåss kan de føle noe, finne en identitet. Mellom Jack og Tyler befinner seg Marla som en slags kasteball.

Original og visuell

En trendy dialog med kjappe replikker og ditto fortellerstil danner en helhet i Finchers beskrivelse av nummenheten vi kan angripes av i kampen for å være flinke, munnrappe, tynne, pene og vellykkede - alt reklamen, Hollywood og konkurransesamfunnet trer ned over hodene på oss, idealer få kan leve opp til og som etterlater mange i misnøye og håpløshet. Sånn sett sier «Fight Club» også noe om hvorfor folk ikke ser vitsen ved å stemme. Problemstillingene er ikke nye, men de er her originalt belyst. Og Fincher vrir til en smart, uventet slutt.

Regissøren eksellerer i mørke, tette bilder og kjappe klipp, med innlagte effekter og brudd som tar pusten fra seeren, et par bilder fryses virkningsfullt. Ikke uten grunn er filmen sammenliknet med Stanley Kubricks «A Clockwork Orange», både for sine filmatiske virkemidler og for slåssingen. «Fight Club» er sant nok til dels vond å se på, 18-årsgrensen står der med rette, men Fincher gasser seg ikke i volden, heller. Han bryter av i tide og har en hensikt med den.

Hans valg av skuespillere er upåklagelig. Edward Norton er kanskje USAs beste unge aktør, som en kameleon går han i ett med sine personer. Pitt får med dette endelig bevist at han er mer enn en mannlig bimbo, et herlig riktig motstykke til Norton. Også Bonham Carter ser ut til å stortrives som desillusjonert kyniker, vel ute av kostymedramaenes korsetter.

«Fight Club» er ikke for alle. Enkelte vil hate denne filmen. Men den er det minst likegyldige fra Hollywood i år.