Donald «Childish Gambino» slapp denne uka musikkvideoen «This is America». Foto: YouTube
Donald «Childish Gambino» slapp denne uka musikkvideoen «This is America». Foto: YouTubeVis mer

Musikkvideo: Childish Gambino, «This is America»

En knyttneve i magen på USA

Har Childish Gambino begått årets mest provoserende populærkulturelle mesterverk?

Multikunstneren Donald Glover har sluppet en musikkvideo som har fått internett til å gå bananas. Men hva i alle dager handler den om?

Det populærkulturelle maskineriet er som regel en forutsigbar affære. Men i blant dukker det opp noe – eller noen – som danser så til de grader etter sin egen rytme at man mister pusten.

Det starter så tilforlatelig: joviale beats og mykt gitarspill.

We just wanna party.

Party just for you.

We just want the money.

Money just for you.

En farget mann beveger seg med bølgende dansetrinn mot en annen farget mann som sitter og spiller gitar. Som om det er en del av koreografien trekker han en pistol opp av buksen og skyter hodet av gitaristen.

«This is America», synger han.

Foto: Youtube
Foto: Youtube Vis mer

Det mest forstyrrende er ikke henrettelsen i seg selv, men at han bare fortsetter, totalt uanfektet, dansen sin for kamera, uten å miste et trinn i det dystre taktskiftet.

This is America

Don't catch you slippin' now

Don't catch you slippin' now

I Amerika er det ikke plass til å trå feil, og snubler du er du ferdig.

Tjenere er raskt på pletten for å ta våpenet og rydde opp. Foto: Youtube
Tjenere er raskt på pletten for å ta våpenet og rydde opp. Foto: Youtube Vis mer

Fans av meta-sitcom’en «Community» har visst siden 2009 at Donald Glover er en gudebenådet komiker, både verbalt og fysisk. For noen år siden begynte han å lage musikk under artistnavnet Childish Gambino, samtidig som han forlot «Community» for å skape og skrive sin egen serie, den kritikerroste, umulig-å-sjangerdefinere «Atlanta», der han viser at han også behersker dramatisk skuespill. Om et par uker spiller han en ung versjon av den sjarmerende slyngelen Lando Calrissian i den nye Star Wars-filmen «Solo», som utvilsomt kommer til å bli en av årets største blockbustere. Både trailere og ordet på gata tilsier at Glover stikker av med hele filmen, til tross for at den egentlig skal handle om Han Solo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er tilsynelatende ingenting Donald Glover ikke får til. Og verst av alt: han får det til å se enkelt ut.

Foto: Youtube
Foto: Youtube Vis mer

Likevel, da Childish Gambino uten forvarsel slapp videoen til sin nye single «This is America» forrige helg, var det ingen som visste hva de hadde i vente. Det tok ikke lang tid før den spredte seg til alle internettets verdenshjørner. Den traff en nerve, den fikk det til å krible i bakhodet av både begeistring og ubehag mens man så på, og ledet musepilen direkte mot «spill på nytt»-knappen sekundet den var ferdig. I skrivende stund har den omtrent 98 millioner klikk på Youtube.

I videoen danser Glover seg gjennom et gigantisk lagerbygg, fra tablå til tablå vekselsvis preget av euforiske uttrykk for afroamerikansk kultur som dans, gospelsang osv., og opprivende utslag av afroamerikanske samfunnsproblemer som gjengkamper, politivold, narkotikabruk, etc.

Med et uinteressert, jevnt flytende kamera på komfortabel, observerende avstand gjøres det ikke noe tydelig skille mellom de to ytterpunktene av den afroamerikanske tilstand, de smelter snarere inn i hverandre i en stadig eskalerende miks til de til slutt blir bakgrunnsstøy, gjemt og glemt bak kameraobjektivets lave dybdeskarphet og korte oppmerksomhetsspenn, Glovers hypnotiske trinn, hans uutgrunnelige, omskiftelig lekne og skremmende ansiktsuttrykk, og ikke minst det faktum at vi har sett slike bilder så mye både i nyhetene og populærkulturen at de nesten ikke gjør inntrykk lenger, man må tvinge sitt eget fokus vekk fra narren i forgrunnen for å legge merke til det.

Childish Gambino beveger seg gjennom snarveier i kulissene, hemmelige dører ikke alle har tilgang på. Foto: Youtube
Childish Gambino beveger seg gjennom snarveier i kulissene, hemmelige dører ikke alle har tilgang på. Foto: Youtube Vis mer

Da Glover liksom-forsiktig tripper inn blant et ivrig kirkekor med et djevelsk Joker-flir går han fort lei, får et automatvåpen inn fra sidelinjen, og plaffer ned alle sammen, og bølger seg videre til neste tablå, sjokket og ubehaget snart glemt av neste besnærende dansetrinn.

This is America.

Foto: Youtube
Foto: Youtube Vis mer

Den uhyre detaljrike videoen (regissert av Glovers samarbeidspartner, «Atlanta»-regissør Hiro Murai) er dessuten så pepret av referanser og audiovisuelle markører til de mer trøblete aspektene av amerikansk historie og samfunn at det har satt i gang en skattejakt hos ivrig internettdetektiver som har avdekket alt fra at Glovers positur da han fyrer av det første våpenet etterligner den rasistiske 1800-talls revykarikaturen Jim Crow (som senere ga navnet til de diskriminerende Jim Crow-lovene), til at buksene han har på seg er fra en sørstatsuniform.

Så hvor vil man med alt dette? Den intrikate detaljrikdommen i videoen er i seg selv umulig å overse, men kompleksitet kun for kompleksitetens skyld blir bare komplisert. Det kan være fristende å avfeie det som tom referansebonanza og symbolsk freeriding, og de tabloide virkemidlene som sjokk for sjokkets skyld, og å sette sette ulike negative og positive aspekter av en kultur opp mot hverandre som banal «krøssklipping». Det krever tross alt ikke enorm innsikt for å påpeke at USA har et problem med rasemotsetninger.

Men det er å gjøre både videoen og oss selv en gigantisk bjørnetjeneste. La oss ikke undervurdere den sanselige verdien av hverken sjokkeffekter eller kunstnerisk sammenstilling, at det å danse mens Amerika brenner er en statement både i seg selv, og om seg selv.

Foto: Youtube
Foto: Youtube Vis mer

Den kognitive dissonansen som oppstår i oss når vi presenteres for alt dette på én gang, er selve poenget. Ditto det svimlende omfanget av de historiske referansene. Resultatet er et selvrefleksivt flettverk av historie og kultur, av glede og tragedie, som smelter inn i hverandre i glidende overganger og gjensidig avhengighet i en evig feedback-spiral, der den taktfaste, jevne fremdriften får de rytmisk koreograferte voldshandlingene til å virke både skjebnebestemt, gjentagende og som en del av en større struktur, og ikke minst, dessverre, besnærende sexy. Det er en grunn til at voldsforherligelse har fått et slikt fotfeste i vår kultur. Dette er Amerika, der man både er et offer for de underliggende strukturene og med på å opprettholde dem, der det å bryte ut av rammene samtidig kan oppleves som å svikte sin kulturarv, der suksess på premissene til de som sitter med både pengesekken og definisjonsmakten kan trigge skam over å ha blitt en servil onkel Tom-tjener og femtekolonnist som gjør suksess ved å danse som en Jim Crow­­-karikatur etter den hvite mainstream-kulturens pipe. Og ikke minst der de livsbejaende og identitetsskapende kulturuttrykkene har oppstått som en direkte overlevelsesmekanisme i en systemisk undertrykkelse som har pågått i mange hundre år – kulturuttrykk som senere har blitt appropriert av mainstreamen og som man har bidratt til å gjøre mer stuerene, ikke bare de livsbejaende, men også de voldsforherligende, de som er en driver for mange av de sosiale problemene som hjemsøker den amerikanske, og kanskje spesielt den afroamerikanske, befolkningen. Alt sauses med overlegg sammen i en heksegryte der det enkelte til slutt er umulig å skille ut fra helheten. Da Glover et stykke ut i låta står på et bilpanser og røyker seg en joint, og plutselig roper «get down!» er det umulig å vite om det er en oppfordring til å danse eller søke dekning.

Grandma told me

Get your money, black man

Get your money, black man

Glover er i tillegg ingenting om ikke selvransakende her, både på egne og sin kulturs vegne. Det er ikke sånn at han legger all skyld på hvite undertrykkere, det er tross alt han som trykker på avtrekkeren når andre afroamerikanere blir skutt. Han føler sannsynligvis selv på disse motsetningene som en afroamerikaner som har gjort enorm suksess både kunstnerisk og kommersielt, som kjenner på forpliktelser og fristelser både fra den hvite og den afroamerikanske kulturen, og mellom mainstreamen og kunsten. Denne musikkvideoen, et særegent og kompromissløst verk, er tross alt en del av en større lanseringskampanje, sluppet samme dag som Glover gjestet «Saturday Night Live» og noen uker før «Solo» har premiere. Til neste år spiller han Simba i nyinnspillingen av «Løvenes Konge».

«This is America» er en unik og breial flathånd – en sammensmelting av alle Glovers mange fjes: musikeren, den plastiske komikeren, og den konseptuerende, surrealistiske historiefortelleren, og nå: kunstneren. Han og regissør Murai har skapt et medrivende, intrikat, vondt, underholdende og sjokkerende verk som klarer å formidle noen komplekse og høyst ubehagelige sannheter om raseproblematikken og de dyptpløyende, fastgrodde sosiale problemene som gjennomsyrer amerikanske samfunnsstrukturer, og det er attpåtil gjort på en instinktiv, nærmest primal måte som tusenvis av kronikker aldri vil kunne få til.

Og han gjør alt dette i løpet av snaue fire minutter, i hovedsak ved å synge og danse. Det skulle i utgangspunktet ikke være mulig.

Og nok en gang får han det til å se enkelt ut.

Revolusjonen ble instagrammet. Foto: Youtube
Revolusjonen ble instagrammet. Foto: Youtube Vis mer

Mot slutten av videoen er lagerhallen badet i mørke. Childish Gambino jages av det som tilsynelatende er en rasende folkemengde.

You just a black man in this world

Drivin' expensive foreigns, ayy

You just a big dawg, yeah

I kenneled him in the backyard

No probably ain't life to a dog

For a big dog

Foto: Youtube
Foto: Youtube Vis mer

Afroamerikaneren på flukt fra den hvite mobben som ikke forstår hvordan de skal håndtere ham, og ikke klarer å holde ham nede lenge? Kanskje. Men ved nærmere ettersyn ser det ut som det er flere fargede som løper i folkemengden også. Det er i det hele tatt umulig å se om mobben jager ham, eller om den blir jaget av noe annet, bak dem igjen.

At Childish Gambino løper for livet er det ingen tvil om. Men det virker som om alle andre gjør det også.

This is America.