En koloni på overtid

«Alt hva innflytterne krever for seg selv, nekter de sin neste: frihet, uavhengighet, velstand.»

Det er ikke alltid lett å forstå et områdes historie og aktuelle situasjon ved bare å bruke sansene. Ett unntak er Vestbredden og Gaza. Det er slett ikke nødvendig å være Midtøsten-ekspert for å se hva som skjer her. Hva vi ser? Det okkuperte Palestina - et koloniprosjekt på overtid.

Her er flyktningleirer. Vi ser skinnende hvite israelske settlements med et relativt velstands-preg bak piggtråd - bebodd av væpnede settlere, gjerne på høydedragene. Tradisjonelle landsbyer nede i dalførene. Alle checkpointene - hvor israelske soldater uendelig langsomt kontrollerer en pale-stinsk kø. Kommer de gjennom i dag? Neste måned? Og vi ser «etniske veier» til settlementene, forbudt for de innfødte. Hva adderer dette seg til? Ser vi ikke et koloniprosjekt under utvikling? Men er ikke kolonitiden forbi?

Her lever en befolkningsgruppe, israelske jøder. Med overlegen makt legger deres politiske og militære ledelse under seg et område utenfor sin egen stat, bebodd av et annet folk. De israelske jødene deltar i et kalkulert forsøk på å endre områdets demografiske karakter. Den nye muren mellom staten Israel og Vestbredden gjør dette forbløffende tydelig - ikke minst fordi settlerne er på utsiden. Og hvor er de da? Det finnes et dramatisk skille mellom den privilegerte tilværelsen som innflyttende settlere på Vestbredden og i Gaza har og den miserable tilværelsen som den opprinnelige befolkningen føler på kropp og sinn. Dette skillet er primært etnisk, dernest «nasjonalt», hvis man mener at det har vokst fram en israelsk-jødisk nasjon. Alt hva innflytterne krever for seg selv, nekter de sin neste: frihet, uavhengighet, velstand.

Staten Israel definerer seg selv som «den jødiske staten». Når Israel konfiskerer jord og bygger settlements på okkupert grunn, når den torturerer sine palestinske motstandere, når den rykker inn i de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza i strid med vedtak i Sikkerhetsrådet - da er dette ifølge statsledelsen den jødiske statens handlinger.

Dette fungerer ekstremt negativt for verdens jøder, uansett hvilket forhold de har til staten Israel. For slik blir verdens jøder - hvor de enn måtte bo - tilskrevet ansvaret for den israelske statens gjerninger. Gamle og nye antisemitter bruker dette på sitt destruktive vis. Enda viktigere er det at mange alminnelige mennesker spontant trekker slutningen at «jødene har ansvaret».

I dette perspektivet blir Israel ekstremt negativ for verdens jøder. Har jødene som jøder ansvaret for det som foregår i Palestina? Nei! Og har de ansvaret for de fordommene som rammer dem rundt om i verden? Nei!

Det akutte problemet her er at jødedom og sionisme blandes sammen. På den ene siden eksisterer jødedommen som religion, kanskje med visse etniske og nasjonale trekk. Dette er det ulike syn på. På den annen side eksisterer «sionismen», en politisk bevegelse blant europeiske jøder. Sionismen er et ektefødt barn av europeisk nasjonstenkning, født i imperialismens mest ekspansive fase og etter hvert alliert med datidens ledende kolonimakt, Storbritannia. Sionismen var blant annet et svar på assimilasjonen i vest og pogromene i øst. Det er en bevegelse som i 1897 vedtok å skape et hjem for det jødiske folket i Palestina.

Ikke alle jøder er sionister. Før første verdenskrig var sionismen en mindretallsbevegelse. Sionistenes første store seier var kanskje da de klarte å få den britiske statsledelsen til å sette likhetstegn mellom jødedom og sionisme. På det grunnlaget ga britene dem et utgangspunkt for å bygge en stat i mandatområdet Palestina. Da den britiske statsledelsen utstedte Balfour-erklæringen i en situasjon preget av krig og revolusjon, var den vel nærmest drevet av en antisemittisk forestilling om jødenes verdensomspennende makt som det var viktig å alliere seg med. Blant de tyske jødene som flyktet fra Hitler, var få sionister. Og i dag finnes det ultra-ortodokse jøder selv i Israel som tar avstand fra sionismen.

Det sionistiske statsprosjektet ble en suksess. Israel ble opprettet i 1948 gjennom innvandrernes seierrike uavhengighetskrig, ikke de innfødtes. Etter krigen i 1967 var det vanskelig for mange å skille sionisme fra jødedom. De fleste ønsket heller ikke å gjøre det. Slik sett blir det å være kritisk til den sionistiske staten Israel lett til antisemittisme i manges øyne. Jødedom og sionisme er altså ulike fenomener som nå er mer smeltet sammen i folks bevissthet. Men det kan lett komme til en ny atskillelse. For ingen vet hvor vellykket staten Israel vil bli. En forvitring, eller koloniseringens blodpris, kan lett føre til at mange på nytt vil skille sionisme og jødedom.

Sionismen var en del av europeisk historie transplantert til Vest-Asia, lenge før Hitler og nazismen. Den ville gjenskape et Sentral-Europa i Vest-Asia. Tel Aviv var dens triumf, en rent europeisk by uten noen orientalsk «forurensning». Med Jerusalem var det annerledes. De tidlige sionistene så på byen som noe tilbakeliggende - jødene der var uopplyste, religiøse, levde på almisser fra Europa og Amerika. At sionistene likevel valgte å proklamere Jerusalem som en «hellighet», tyder på at dette var politisk motivert.

Sionistene mente de hadde en kulturell misjon. Theodor Herzl, sionismens far, sa: «Vi kan bli kulturens fortropp mot barbariet.» Skribenten Max Nordau sa det slik: «Det er vår hensikt å komme til Palestina som kulturens representanter og flytte Europas moralske grense til Eufrat.» Videre: «Vi vil forsøke å få til i Det nære østen hva engelskmennene har gjort i India.» Den berømte sionistiske høyrelederen Jabotinski: «Vi jøder har ingen ting felles med det som kalles Orienten.» En grunn til å dra til Palestina var «å feie ut alle spor av den orientalske sjel». David Ben Gurion: «Vi har kommet hit som europeere.»

Allerede mange år før Hitler hadde sionistene bygget en nestenstat med en væpnet makt, jødiske fagforeninger, jødiske settlerkolonier, et jødisk nasjonalt fond for å kjøpe opp jord og en slags regjering. Dette produktet kalte den fransk-jødiske språk- og kulturforskeren Maxime Rodinson for en kolonial settlerstat. Den innfødte befolkningen var overflødig. Den skulle ekskluderes eller fordrives. Røstene som talte for forsoning og kompromiss, var få og svake. Et stort flertall av palestinerne ble fordrevet gjennom en storstilt etnisk rensning i 1948-49. Dette fortsatte i 1967. Presset mot palestinerne er i dag enormt. Settlementene er et redskap for skritt for skritt å skifte ut en befolkning med en annen, slik det har skjedd i selve Israel. Ifølge den israelske tilbakevendingsloven av 1950 kan enhver jøde komme til Israel og bosette seg der. I dag drar en del videre til Vestbredden og Gaza. Samtidig er områdets opprinnelige befolkning som lever i eksil, nektet adgang til fedrelandet.

Hvorfor fortsetter israelerne med dette koloniprosjektet? De kunne ha beholdt 78 prosent av Palestina, og latt palestinerne beholde de 22 prosent. De fleste som har snakket med palestinerne opp gjennom mange år, vil nok ha blitt slått av hvor beskjedne palestinere flest har vært. De har akseptert lite. De har sett at historiens hjul har rullet over dem, uforskyldt, og at det neppe vil rulle tilbake. Også PLO-ledelsen kom til denne smertefulle erkjennelsen. Men Israels ledere ville ikke kompromisse. Antall settlements bare økte på Vestbredden og i Øst-Jerusalem - helt uavhengig av hjerteligheten i fredssamtalene. I Gaza bor noen få tusen israelske jøder på over en fjerdedel av et område med 1,2 millioner palestinere. Hvorfor? De vil ha fred, men sin fred som betyr full kontroll over alt land vest for Jordanelven. Palestinerne skjønner dette. De ser at Israels planer ikke gir dem noen plass i Palestina.

Israels intense voldsbruk i de okkuperte områdene er kanskje et tegn på en ny erkjennelse: staten har dårlig tid. Den arbeider på historisk overtid. Statsledelsen frykter et historisk nederlag. Kolonitiden er slutt. Men Israels koloniprosjekt fortsetter med økt kraft. Dette kan bare ende med forferdelse.