ETTER KRIGEN: Pierre Niney og Anna Beer i «Frantz».
ETTER KRIGEN: Pierre Niney og Anna Beer i «Frantz».Vis mer

Anmeldelse Film Frantz

En kommentar til dagens giftige former for nasjonalisme

«Frantz» er iblant kunstig, helt til den føles verkende sann.

Frantz

4 1 6

Drama

Regi:

François Ozon

Skuespillere:

Paula Beer, Pierre Niney

Premieredato:

5. mai 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Frantz

Se alle anmeldelser

FILM: «Frantz» tar seeren omtrent hundre år bakover i tid, men det er vanskelig å se for seg at den ikke også har til hensikt å kommentere de siste årenes vestlige nynasjonalisme. De første bildene er i svart-hvitt, i månedene etter slutten på første verdenskrig, i en liten tysk by som prøver å komme til hektene igjen etter tapet av en rekke av byens unge menn. Hatet mot fienden, franskmennene, har på ingen måte tatt slutt med fredsavtalen. En av de som vandrer sakesløst rundt er Anna (Paula Beer), døvet av sorg etter tapet av forloveden Frantz. Hun blir rykket ut av monotonien når hun møter Adrien (Pierre Niney), en tilreisende franskmann som også kjente Frantz og leter etter hans etterlatte.

Fiendtlighet

Blant byfolket blir Adrien møtt med fiendtlighet, desto mer fordi Anna tar ham under sine vinger. Etter hvert må Anna også reise, til Frankrike, for å finne Adrien - og der oppdager hun til sin forbauselse at det er hun som er den utsatte, får stygge blikk og møter ljomende avsynginger av nasjonalsangen.

Både Adrien og Anna må takle å være velmente mennesker som blir møtt med mistenksomhet på grunn av mistenksomheten mot landet de tilhører. Men de er også skadeskutte mennesker som prøver å få livet opp å gå igjen etter krigen. I den nære, følelsesladde historien om det som skjer mellom dem er den absurd produktive filmskaper Ozon både på sitt beste og sitt verste. Sitt verste fordi han har en tendens til å se verden gjennom et forskjønnende filter, som gjør alt stilisert og litt livløst - som når hovedpersonene besvimer på perfekte tidspunkt, kan spille nøyaktig de samme melodiene på instrumentene sine, og fremstår som nyfriserte til enhver tid. Sitt beste fordi Ozon også er klok og følsom og full av omtanke for hovedpersonene sine, og aldri så sterkt som i «Frantz».

Gripende slutt

Filmen som iblant fremstår som affektert, lander på en stillferdig og hjerteskjærende tone, og blir en øm fortelling om avstanden mellom hvordan du inderlig skulle ønske at verden var, og hvordan den faktisk er - og hva du gjør for å holde deg oppreist, likevel.