Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En komplett intellektuell

VÅR KOMPLISERTE TID krever både kompliserte spørsmål og svar, og en evne til å formidle disse. At Dagbladet tar opp hansken til forsvar for den intellektuelle samfunnsdebattant er betimelig. At avisen samtidig spør hva det vil si å være en slik i dag, er gledelig og nødvendig. Mange flere burde bidra i jakten på et svar.

«En intellektuell er en som blander seg i ting han ikke har noe med», er Jean-Paul Sartres berømte slogan, som også Dagbladet gjør til sitt. Men Sartres fremste fortjeneste, skal vi tro hans biograf, Bernard-Henry Lévy, var at han flyttet filosofien ned på jorda, slik at den angikk alle. Virkemiddelet var en tabloidvennlig stor kjeft. Suksessen bunnet i at Sartre benyttet flere genre og inntok ulike roller: Han var journalist, romanforfatter, biograf, essayist, litteraturkritiker, dramatiker, filosof, spaltist, og alt i mellom. Der dette ga Sartre særpreg, mangler imidlertid en slik bredde hos kandidatene Dagbladet så langt har trukket frem.

Mange kunne gjøre Sartre rangen stridig som romanforfatter eller filosof. Det var Maurice Merleau-Ponty som var husfilosofen i Les Temps modernes . Maurice Blanchot var en mer helhjertet politisk aktivist. Og Albert Camus var en større forfatter, noe Sartre innrømmet ved å ta «Den fremmede» med blant 1900-tallets mesterverk.

Onde tunger ville ha det til at Sartre selv var dårlig i alt, og god i ingenting. Gjennomslagskraften tyder på noe annet.

«VI TRENGER INGEN revitalisering av kulturradikalismen», skriver Kjetil Jacobsen (10.01.05). Han mener den intellektuelle «dekonstruerer sin institusjon og overskrider sitt fagfelt», eller i det minste bør «utvikle en spesifikk kompetanse og arbeide kritisk i forhold til den», heller enn å sjonglere med genre og veksle mellom kunst, journalistikk og politikk.

Ifølge Jacobsen må vi feste vår lit til den enkeltes kritikk av sin egen sfære: «Den mest effektive formen for kritikk er ofte den selvrefleksive som når Staff kritiserer rettsvesenet eller \'Team Antonsen\' fjernsynet.» Dette er en holdning som begrenser. Den intellektuelle kan raskt ende med å sortere sitt eget navlelo.

Vi kan imidlertid være enige i at mellomkrigstidens kulturradikalere ikke hadde en utpreget sans for selvkritikk. Og skal kritikk være troverdig, i alle fall som intellektuell kritikk, er bevissthet om egne blindsoner og eget utgangspunkt viktigere enn noensinne.

Men det betyr verken at man bør avvikle kulturradikalismen eller gå vekk fra idealet om det brede samfunnsengasjementet. Snarere finnes det minst ett særdeles godt eksempel på at det er mulig å kombinere disse hensynene i den norske radikale tradisjonen.

Dersom Sartre var kontinentets mest komplette intellektuell, slik Levy hevder, er Sigurd Evensmo (1912-1978) vårt beste kort her hjemme. Johan Borgen og Tarjei Vesaas var bedre romanforfattere, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle bedre bråkmakere - men ingen av dem kunne måle seg med Evensmo i bredden. For hva var han egentlig? Romanforfatter, redaktør, journalist, reisebokforfatter, filmmanusforfatter, filmsensor, essayist, memoarist, biograf, fagbokforfatter, kulturhistoriker, spaltist, filmanmelder, litteraturanmelder, polemiker? Og hvor hørte han egentlig hjemme? I sosialistpressen (Orientering), i kjønnsløse NRK eller i maktorganet Arbeiderbladet? Svaret er ganske enkelt: Han var alt, og han var over alt.

Også i Sudetland, så å si i øyeblikket før Hitlers horder veltet inn. Derfra skildret han «tingene med heftighet og hat, han så menneskenes inn- og utside, gjorde ofrene levende, gav samfunnet omkring dem liv,» som Kåre Holt skrev ved Evensmos bortgang i 1978.

DET VAR HER, midt i en journalistisk storbragd, i sentrum av et Europa på randen av krig, at Sigurd Evensmo fant sitt politiske ståsted. Eller det fant ham. Nazismen trigget en humanistisk grunnholdning og en livslang antitotalitarisme. Stormaktenes svik ved München-forliket ble bevegrunn for den livslange skepsisen mot stormaktene i både øst og vest. «Det tredje standpunkt» var førte til bruddet med Arbeiderpartiet i 1949 og den årelange kampen mot «the silent killing» som Nato-opposisjonen i Arbeiderpartiet møtte da de skipet avisen Orientering.

Underveis hadde Evensmo debutert som dramatiker med skuespillet Konflikt. Siden ble det også romaner. Mest kjent er Englandsfarere, basert på selvopplevde og dramatiske begivenheter under krigen - han ble tatt for englandsfart utenfor Ålesund, men overlevde ved en tilfeldighet som den eneste av de 19 om bord i skøyta.

Boken ble en bestselger i seiersrusen anno 1945, men den var uten heltedyrkelse: «Når denne krigen en gang er forbi, blir det vel mye snakk om modige folk og feige folk ... jeg tror ikke så mye på mot lenger... Jeg tror noen har lært å seire, og noen å stupe, men det kan hende at de som lærte å seire, stuper, og de som lærte å stupe, seirer. Fordi det er en måne på snøen, eller en hund gjør. Eller hunden tier stille, og det er svart natt».

KARL MARTIN-TRILOGIEN - Grenseland (1947), Flaggermusene (1949) og Hjemover (1951) - regnes som høydepunktet i det omfangsrike forfatterskapet. Og er det en ting disse bøkene ikke mangler, så er det selvkritikk. Snarere er de et rivende oppgjør på egne og arbeiderbevegelsens vegne.

Orientering var Evensmos livsverk. Fra oppstarten i 1953, da han lot seg overtale til å gå inn og hindre at avisen fikk slagside mot Øst, til siste nummer i august 1975, var Evensmo med - enten som redaktør eller i redaksjonskomiteen eller i et horn på veggen.

«Ingen fred å finne» var den siste teksten Evensmo skrev, og den ble publisert i Dagbladet i en serie som skulle lukte på tidsånden fra 1970-tallet. Her trekker han linjene fra 1930-tallet, og fastslår at han siden barndommen aldri har opplevd en dag uten at det har foregått en skjellsettende krig i verden: «Jeg er ingen refsende moralist som vil fremheve min egen fortreffelighet som representant for verdenssamvittigheten, selv om jeg har håpet på og arbeidet ... mot alle opprørende hendelser og skremmende utviklingstrekk gjennom den kalde og de mange hete krigenes år... Mens jeg skriver dette, sier jeg til meg selv: Hold kjeft med den nattsvarte pessimismen! Men en drivkraft i meg svarer at jeg må prøve å få iallfall en og annen til å se virkeligheten slik jeg selv ser den».

Evensmo trodde ikke han var noe, men han trodde på noe, og brukte de intellektuelle redskapene som var tilgjengelig, på tvers av sjangergrenser, og i stadig veksling mellom kunst, journalistikk og politikk. Til sammenlikning: Selv Thomas Hylland Eriksen, som kanskje er den mest opplagte kandidaten til Dagbladets kåring, har bare skrevet én roman.

MENS VI VENTER PÅ en ny intellektuell fortropp som er villig til å arbeide seg gjennom og på tvers av samfunnet, kan vi minnes Evensmos høyaktuelle spørsmål fra 1964: «Skal vi være nødt til å innrømme at velferden legger et beskyttende fett-lag rundt samvittigheten?»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media