En konge fyller 70 år

SNAKK OM sjansespill: I 1933 begynner en liten gruppe tibetanske munker å lete etter en ny gudekonge. Den 13. Dalai Lama har nettopp avgått ved døden. Mystiske skyformasjoner og tegn leder dem til et bondehus i landsbyen Taktser, vel 120 mil nordøst for Lhasa. Der bor en to år gammel gutt med røde bollekinn. Gutten blir gransket og testet. Jo, han må det være!De kunne ha bommet stygt, munkene. De kunne ha funnet en middelmådighet, ja noe enda verre - en mannsperson helt uten evne til å lede. I stedet finner de Lhama Dhondup, den kanskje fineste Dalai Lama Tibet har fostret. I 1939, bare fire år gammel, blir han innsatt på Løvetronen som Tibets åndelige og verdslige leder. Dalai Lama ble født 6. juli 1935. I dag fyller han 70 år, og gratulasjonene strømmer inn fra alle verdens kanter. Skjønt ikke fra regjeringen i Beijing, som fortsetter å skjelle ham ut som «splittelsesmaker», «forræder» og «parasitt». I det fremtidige Tibet finnes det ingen plass til denne mannen, sverger de kinesiske lederne - hans tid er forbi. Men er den egentlig det?

UHELDIGVIS for Lhama Dhondup ble han født i en kaotisk periode i Kinas historie. Da formann Mao marsjerte inn i Beijing i 1949, var den nye gudekongen bare 14 år gammel. Maos mål var å forene hele Kina, også de fjerneste utkanter, under én og samme ledelse. Lenge hadde tibetanerne oppfattet seg som selvstendige, men de kinesiske kommunistene, som nasjonalistene før dem, var av en annen oppfatning: Tibet tilhørte Kina.Halvannet år senere rykket Maos soldater inn i Lhasa, og Dalai Lama, ung og usikker som han var, svarte med å flykte gjennom fjellene med kurs for India. Rådgiverne som omga ham, insisterte på at Tibet var et selvstendig land. Hadde ikke tibetanerne sin egen regjering, sin egen hær, sitt eget postvesen og sin egen mynt? Jo visst. Men ikke på noe tidspunkt hadde presteskapet i Lhasa bedt om, eller fått, diplomatisk anerkjennelse fra andre land. Ei heller var landet medlem av FN. Slik sto frontene da det røde flagget ble heist på Potala, Dalai Lamas storslåtte borg, en sommerdag i 1951.Nølende vendte Dalai Lama tilbake, og tibetanerne så seg nødt til å undertegne den såkalte «17. punkts-avtalen om Tibets fredelige frigjøring». Avtalen garanterte dem selvstyre innenfor rammen av Folkerepublikken Kina. Selvstyre, det hørtes da fint ut? Men selvstyreløftet var et bedrag, og en marsdag i 1959 flyktet Dalai Lama for andre og siste gang. De siste 46 årene har han bodd i eksil i India, ikke alene, men omgitt av flere titusener tibetanere - flyktninger de også.

For Dalai Lama er denne spesielle dagen en påminnelse om tidens ubønnhørlige gang. Fra sin frodige hage i Dharamsala, ved foten av Himalaya, har han utsikt til de mektige fjellene han forlot. Angrer han? Gjorde han galt i å flykte? Selv svarer han nei. «Når jeg ser tilbake, føler jeg at alle mine viktige avgjørelser har vært riktige. Jeg kan ha tatt feil i mindre spørsmål, men ikke i de store.» Mye tyder på at han har rett. Det rekker å minne om den skjebne som på 1960-tallet rammet Panchen Lama, Tibets nest fremste religiøse leder. Da Maos revolusjon begynte å ta voldelige former, reagerte han med høylytte protester. Som straff ble han fraktet til Beijing og tiltalt for «kontrarevolusjonære forbrytelser». I tolv år ble han sittende bak murene. Da han endelig ble løslatt, ble han holdt under konstant overvåkning, og bare to ganger fikk han reise tilbake til Tibet på kortvarige besøk. Hadde Dalai Lama valgt å bli, ville han med stor sannsynlighet ha lidd samme forsmedelige skjebne. På sin syttiårsdag ville han ha bodd i Beijing, ikke omgitt av sine egne, men bak en høy mur, kraftløs og uten innflytelse.

LIKEVEL har årene i eksil vært fulle av tunge utfordringer - og avgjørelser. Flere av utfordringene er kommet fra egen leir, fra tibetanerne selv. På 1950-tallet begynte opprørske tibetanere å bekjempe den kinesiske overmakten med steinslynger og skarpe våpen, en handlemåte helt på tvers av buddhistisk tenkning og Dalai Lamas vilje. Til slutt, etter smertefulle tap, måtte geriljaen søke tilflukt på nepalesisk territorium. Der, i 1974, ble de oppsøkt av Dalai Lamas sendebud. «Kapitulér!» befalte Dalai Lama på lydbåndet som ble avspilt for soldatene. «Gi dere!» Soldatene adlød, men tre av offiserene som ledet dem, reagerte med å ta sine liv. Mange år senere, i 1988, holdt Dalai Lama en minneverdig tale i Strasbourg. For første gang, i klare ordelag, aksepterte han Kinas territoriale krav på Tibet. Et fritt Tibet var ikke lenger målet, men et selvstyrt - ikke det «selvstyre» kineserne hadde påtvunget dem, men virkelig selvstyre. I talen foreslo han å gjøre det tibetanske fjellriket til en «sone for ahimsa», for ikke-vold. Han ba kineserne om å stanse den økende innvandringen til Tibet og å respektere tibetanernes kulturelle og demokratiske rettigheter. Og ikke minst: Han ba om en dialog med lederne i Beijing. For sin håndsrekning ble gudekongen belønnet med Nobels fredspris. Mange tibetanere jublet, men slett ikke alle. Ennå husker jeg Lhasang Tsering, lederen for Den tibetanske ungdomskongressen (i eksil), der han lente seg mot de tunge søylene utenfor Universitetets aula da seremonien var over. Han så trist ut, og han forklarte meg hvorfor: «Det eneste som duger, er væpnet kamp!» Så hvorfor hadde han reist til Oslo? «Jeg er her for å observere, men ikke for å feire.»

Siden den gang har Dalai Lama daglig levd i dette spenningsfeltet, der tibetanerne i eksil rives og slites om veien videre. Dialogen med Beijing begynte i det små for flere år siden, men det meste står i stampe, og igjen roper kritikerne på ny kurs og sterkere lut. En av dem heter Jigme Thupten Norbu, bedre kjent som Dalai Lamas eldste bror. Professor Norbu, nå bosatt i USA, hevder at hans hellige lillebror har ført tibetanerne på ville veier. Men lillebroren er urokkelig: Væpnet kamp vil være en invitasjon til blodbad, og tibetanerne, fåtallige som de er, har ikke råd til å miste en eneste én. Dessuten - fra et religiøst synspunkt - kan vold bare aksepteres under helt spesielle forutsetninger. «Har dere glemt hva Buddha sa?»

EN STERK religiøs overbevisning, troen på ikke-vold og en ukuelig optimisme fortsetter å være Dalai Lamas fremste kjennetegn. Jo, mye virker mørkt - i dag. Men morgendagene er mange, og vidsynt som han er, fornemmer Dalai Lama at de vil by på nye muligheter. Hvem hadde i 1985 trodd at de baltiske statene snart skulle bli uavhengige? Ingen. Men få år senere gikk flaggene til topps i både Estland, Latvia og Litauen. I historiens uforutsigbare tidsbane er det meste mulig, også for dem som nøyer seg med å strebe etter selvstyre. I en alder av sytti år benytter Dalai Lama enhver anledning til å så optimismens frø blant sine egne. Deres tid vil komme. Også på egne vegne er han optimistisk: «En dag vender jeg tilbake, det er jeg helt sikker på,» sa han i et intervju med BBC for to år siden. «Jeg drømte om det forleden natt, at jeg vandret fritt omkring. Så herlig det var!»