En kosmisk beat-bohem

Av nyere prosaforfattere i norsk litteratur er det bare de tre kometene fra 1950-tallet som har fått utgitt sine samlede verker; Jens Bjørneboe, Agnar Mykle og Axel Jensen. Sjubindsutgaven av Jensens viktigste verker ble lansert i går. Det som gjenstår er eventuelt artikler, den mystiske debutromanen «Dyretemmerens kors», essays, tegneserier, pamfletter, noveller m.m. (det fins mye sprelsk å hente fram fra glemselen).

  • Axel Jensens bøker er som fyrverkeriraketter; du hører at det smeller, men du vet ikke hva som kommer til å lyse opp himmelen; et gnistregn, elegant dalende kuler i alle slags farger, veritable eksplosjoner, nydelige lysmønstre. Enkelte raketter stanser kanskje ikke i det hele tatt, men fortsetter sin ferd ut i det mørke universet. Scenene i Axel Jensens romaner spenner fra Holmenkollen til Oblidor, fra barndommens pølsefabrikk via Sahara-ørkenen til India og omsider det besynderlige, litterære universet til Salman Rushdie. Axel Jensen har vært der, og han forteller hva han har sett.
  • Slik sett er reisen en slags fellesnevner for de fleste av Jensens bøker. Stilistisk er Hamsun utgangspunktet, men en Hamsun forvandlet til beatpoet, en moderne landstryker på flukt fra seg selv og verden innover i Sahara-ørkenen. Axel Jensen sto fram som en enmanns beatbevegelse med «Ikaros» (1957) og «Line» (1959). Han grep sjargongen til den første frigjorte ungdomsgenerasjonen og forvandlet skrivemaskinen til piano. Axel Jensen skrev jazz.
  • Så kom «Epp» (1965), noe helt annet. En Lyn Gordon i Beckett-omgivelser, som Jensen selv uttrykte det. I mange år ventet vi på oppfølgeren, og vi ventet ikke forgjeves. Omsider dukket den uimotståelige «Lul» (1992) opp på arenaen, og «Resten står skrivd i stjernene» (1996). Nye reiser, lange reiser, innover og utover, enestående litteratur.
  • Trilogien «Junior» (1978), «Senior» (1979) og «Jumbo» (1998) er bildungshistorier av usedvanlig format; bøker som logisk sett bør leses før «Ikaros», «Line» og «Joakim» (1961). Østen-bøkene «Onalila» og «Mor India» (begge 1974) er henholdsvis dikt og essays, en intellektuell avstikker til et landskap Jensen åpenbart har følt seg hjemme i allerede før han nådde dit. Og til slutt «Gud leser ikke romaner» (1994), som med en uvanlig innsikt introduserer både Rushdie og hans fiender. Et samlet verk. Men en reise som aldri tar slutt.