Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En kostbar seier for demokratene

Demokratene kommer bare til å jatte med velgerne de neste to årene - de vil være vage og uspesifikke angående hva de skal gjøre med USAs forfall.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AKSJEMARKEDET SANK dagen etter seieren for demokratene i det amerikanske kongressvalget. Denne mistillitserklæringen bør tolkes som et utrykk for bekymring over den potensielt fastlåste situasjonen for amerikansk politikk i de neste to årene. Uten et klart flertall i Representantenes hus er Bush handlingslammet - demokratene i Kongressen vil kunne blokkere enhver avgjørelse som treffes av presidenten. Samtidig vil Bush holde stand mot demokratene, ettersom han kan nedlegge veto mot lover som legges fram av Kongressen. Uansett hvor hardt demokratene måtte prøve å omgjøre for eksempel bedriftsbeskatningen, kan og vil presidenten forpurre ethvert slikt forsøk. Samtidig har USA aldri før hatt et så sterkt behov for samarbeid mellom de to partiene. De tre hovedsakene som preget kongressvalget, vil bli en fryktelig påkjenning for nasjonen i de neste to årene: utarmingen av middelklassen, den vanvittig høye stats- og husholdningsgjelden og krigen i Irak. Utsiktene er mørke på alle tre fronter. Fattigdommen, underskuddet og antallet irakiske likposer øker.

DEMOKRATENE HAR ingen klar strategi for hvordan de skal løse noen av disse problemene. Slik det ofte skjer, forente partiet seg for å slå Bush, og utsatte å komme til enighet om politikk til etter at seieren var i havn. Men dette var bare et kongressvalg - en slags øvelse til kampen om Det hvite hus. Det fryktes at demokratene i løpet av de neste to årene vil være fullt opptatt med det tradisjonelle hundeslagsmålet for å vinne partinominasjoner, og at alt de kommer til å gjøre i Kongressen, er å fryse ut administrasjonen uten å presentere konstruktive alternativer. Ettersom problemene som plager landet er strukturelle og krever radikal politikk, er det sannsynlig at demokratene ikke engang vil forsøke å løse problemene i frykt for presidentens veto. De vil vente til et medlem av partiet sitter trygt i Det ovale rom med å sette sin agenda ut i livet. Fram til 2008 vil USA derfor stå stille, uten at noen store politiske endringer skjer. Utfrysningen kan imidlertid slå tilbake på dem selv i møte med så påtrengende problemer.

DE STADIG DÅRLIGERE levevilkårene til middelklassen har sitt utspring i det voksende gapet mellom den andelen av midlene som er fordelt på den øverste ene prosenten av befolkningen, og andelen som er fordelt på de resterende 99 prosentene. I løpet av de siste tiårene har reallønningene falt samtidig som lederlønninger er flerdoblet. Gapet åpnet seg og begynte å utvide seg under Clinton-administrasjonen på 1990-tallet. Demokratene klarte ikke å sette en rettferdig innteksfordelingspolitikk ut i livet, hovedsakelig fordi de fryktet konsekvensene av en omfattende økonomisk omstrukturering, som ville ramme storkapitalen. Bush-administrasjonen, som åpent støttet selskapene, bidro til å øke gapet ved å senke de føderale skattene for de rike (deriblant beskatningen av storkapitalen og lederne). For å minske gapet trenger USA i dag, på samme måte som for ti år siden, en revolusjonerende økonomisk politikk som legger et hardt skattetrykk på selskapene og de høytlønnede, og en politikk for å øke offentlige utgifter slik at den utarmede middelklassen kan få infrastruktur den sårt trenger. En slik politikk vil ikke bare støte bort store sponsorer til det neste presidentvalget og få selskaper til å flytte virksomhet utenlands, der skattene er lavere, men den krever også budsjetter av en slik størrelse at de kunne ruinert landet på nåværende tidspunkt.

KONFRONTERT MED dette scenariet vil demokratene bare jatte med velgerne de neste to årene - de vil være vage og uspesifikke angående hva de skal gjøre med USAs forfall. Partilederen for demokratene, Howard Dean, har for eksempel allerede gitt løfte på CNN om en «omlegging av myndighetens politikk for å hjelpe middelklassen», men spesifiserte ikke hvordan denne omleggingen skulle skje. Alt demokratene kan sørge for, er høyere minstelønn (5,15 dollar i timen), en minstelønn som har vært uendret siden 1997. En høyere minstelønn vil gjøre lite for å reversere utarmingen av middelklassen, men samtidig vil den også gjøre lite for å hjelpe folk å skille mellom Bush, propaganda og demokratenes virkelige vilje til å få i stand en mer rettferdig fordeling når de kommer til makten.

HØYERE MINSTELØNN vil ikke ha noen innvirkning på husholdningenes gjeld, som beløper seg til svimlende tre ganger BNP. Demokratene burde gå til angrep på den politikken sentralbanken fører for å holde rentene på et historisk og urealistisk lavt nivå, slik at en krise på Wall Street blir avverget. En slik strategi oppmuntrer til et langt større privat forbruk enn det forbrukerne har råd til og driver opp prisene på boliger. Befolkningen i USA har totalt sett pantelån på sju billioner dollar, tilsvarende 10 prosent av verdensøkonomien. Igjen, reduksjon av gjelden krever en betydelig endring i den økonomiske politikken, en endring det er lite sannsynlig at vil skje i løpet av de neste to årene. Historisk sett har partiene unngått å øke rentene i forkant av et presidentvalg. Til slutt har vi det faktum at den svimlende statsgjelden Bush-administrasjonen har påført landet, er et resultat av Irak-affæren. Hvert ekstra minutt USAs styrker forblir i Irak, koster USA 380 000 dollar. Likevel er det usannsynlig at demokratene - hvorav de fleste, deriblant John Kerry og Hillary Clinton, støttet den militære intervensjonen i Irak - vil forlange en umiddelbar tilbaketrekking av soldatene. De er altfor redde for «Vietnam-effekten», dvs. å bli assosiert med nederlag.

HVIS DEMOKRATENE i Kongressen bare blokkerer Bush, politikk for å øke sine egne muligheter for seier ved neste valg, vil presidentkampen stå om de samme sakene som kongressvalget gjorde, bare at problemene vil være mye større. Nå vil imidlertid republikanerne kunne anklage motstanderne sine, som kontrollerer Kongressen og forhindret dem fra å sette sin politikk ut i livet, for ikke å ha klart å ta tak i USAs påtrengende politiske problemer. Hvis dette skjer, vil republikanerne kunne vinne igjen, og demokratene vil få kjenne den bitre smaken av en pyrrhosseier.

Hele Norges coronakart