En krig for fred

Novemberkvelden var uvanlig varm, i likhet med de 250 000 menneskene som sto med tente lys i hendene for å protestere mot en fredsprosess som har frosset til døde.

Jeg vandret i mengden som hadde samlet seg i sorg for å minnes Yitzhak Rabin, nøyaktig der han to år tidligere ble skutt ned og drept som straff for å fremme fred. Men mer enn det var kanskje demonstrantene samlet i frykt for at håpet om fred skal falle sammen.

Etter ett og et halvt år med Benjamin (Bibi) Netanyahus regjering er de fleste illusjoner borte: Den eksisterende versjonen av Oslo-prosessen er død. Veien til en misforstått konklusjon synes kort. Bibi har skylden, Oslo-prosessen kan gjenopptas bare han blir fjernet.

Feil. De som gir Israels statsminister ansvaret for all ondskap overvurderer hans ideologiske og politiske styrke. Samtidig undervurderer de den omfattende motstanden mot freden i det israelske samfunnet. Når sant skal sies er jeg ikke engang sikker på om Bibi selv er motstander av freden. Hans ideologi består bare av dette: behold makten! Siden hans koalisjonspartnere ikke vil tillate ham å fortsette arbeidet for fred, adlyder han dem.

I Knesset, nasjonalforsamlingen i dette landet der uenighet er opphøyd til en nasjonal hobby, sitter det 120 representanter. Det er illustrerende at 119 av dem er helt enige om to ting: 1. fra den dagen han overtok har statsministeren snublet i alle hull som han har funnet i veien. 2. han har ennå til gode å bli tatt i å fortelle en sannhet. I lys av hans etterhvert tvilsomme rykte skulle man tro at det var lett å bli kvitt ham, og dermed redde freden. Men Knesset-medlem nr. 120, mannen med den lange Pinocchio-nesen, er fortsatt statsminister, nettopp fordi han er så flink til å drepe freden. Det er simpelthen så mange israelere som er så fornøyde med dette at de er villige til å holde ut med hans dårlige karakter.

For første gang siden han overtok blir han nå møtt av en motvilje i sitt eget parti som grenser til kvalme. Bakgrunnen er at Bibi i et bolsjevik-aktig kupp prøver å sikre kun egne klakører en plass på den neste valglisten og i regjeringen. Hans illsinte motstandere er ingen fredsvenner. Hvis de feller ham, vil det være av personlige grunner. Likevel er håpet at fredsarbeidet kan gjenopptas dersom han blir fjernet. Det er et naivt håp: Til tross for hans uovertrufne evne til å ødelegge vil ikke Bibis avgang være nok til å redde fredsprosessen.

Hva skal til for at nok israelere skal krysse politiske grenser og støtte freden? Dessverre må svaret komme fra krigens leksikon. Historien forteller oss at Israel har for vane å avvise diplomatiske løsninger. Allikevel blir de samme løsningene akseptert til slutt, etter at krigen har krevd sin høye pris. Det beste eksemplet stammer fra Yom Kippur-krigen i 1973 som banet veien for fred med Egypt. Forsvarsminister Moshe Dayan erklærte før krigen at: «Jeg vil heller ha Sinai uten fred enn fred uten Sinai.» 2500 døde soldater seinere overtalte utenriksminister Dayan statsminister Begin til å gi Sinai tilbake til Egypt i bytte mot fred. Seinere tvang Intifadaen (1987- 93) Rabin til å møte Arafat i Oslo. På samme måte har Syrias president Assad i mange år årelatt Israel i Libanon, med det klare mål for øye å vinne tilbake Golan. Araberne har, om ikke israelerne selv, forstått denne sammenhengen.

Mønsteret har sine røtter i Israels nasjonale historiske etos. Skolebarna lærer at historien er en lang rekke av forfølgelse og angrep på jødene fra tidlig bibelsk tid via de 2000 år i diaspora til byggingen av det moderne Israel. Denne gledesløse fortellingen inneholder to typiske jødiske tilnærmingsmåter: gi etter og bli ydmyket og slaktet eller angrip fienden på en måte som blir det universelle eksemplet på heltemot. Det nasjonale historiske selvbildet bygger derfor på en grotesk kombinasjon av offerholdning og arroganse som etterlater lite rom for normalt samkvem med andre nasjoner. I Israel kalles dette «den forfulgte kosakk-syndromet».

I nyere historie understrekes dette fenomenet av på den ene siden Holocaust og på den andre siden den israelske hærens styrke. Israels kontakt med verden utenfor understrekes av en dyp mistillit; selv små konflikter forklares med Holocaust som også brukes for å forsvare kriger. Med dette traumet for hånden har israelere psyket seg selv opp til å ikke stole på noe annet enn sin egen makt. Den militære løsningen har blitt legitimert skremmende lett. Først etter at likene er talt opp får forhandlingslinjen en sjanse.

Også overfor palestinerne har krigens smerte overtalt Israel til å velge fredens vei, men bare halvhjertet. Hvorfor? Har de ikke lidd nok?

Det triste svaret er: Nei. Intifadaens trauma var så vidt nok til å gi Rabin en knapp valgseier i 1992, og dermed åpne for den historiske fredsprosessen. Men traumet var ikke sterkt nok. Det vet vi nå, to år etter drapet. Mordet var ingen ulykke. Morderen var ingen sinnssyk ekstremist, men en normal, kalkulert representant for hovedstrømmen på høyre fløy. Ikke-offisielle tall tyder på en hårreisende støtte til drapsmannen på opptil 30 prosent. Hans fanklubber drives nesten uten problemer. De åndelige lederne som åpent talte for å rydde Rabin av veien blir fortsatt beundret av store skarer av troende, og de går fri som vi andre gjør.

I virkeligheten har mordet beroliget mange israelere som ønsker å høste fruktene av freden uten å gjøre ytterligere innrømmelser. De er hjernevasket til å oppfatte enhver palestiner som en erkefiende, som vil vende seg mot dem ved første mulighet. Derfor insisterer de på at palestinere aldri må få et eget land som de kan bruke til å iverksette nye angrep på Israel. De fleste av disse menneskene har ingen kontakt med palestinere, og bryr seg ikke om palestinsk fattigdom, ydmykelse, håpløshet og sinne. De vil ha okkupasjon, men legger ikke merke til det okkuperte folket. Allikevel er heller ikke disse menneskene særlig ideologiske. I motsetning til de hardeste fanatikerne på høyresiden, som er villige til å betale en hvilken som helst pris for å opprettholde jødisk suverenitet over Det Hellige Land, er det overveiende flertall ikke villige til å ofre noe. Det er disse som kommer til å ombestemme seg når den smertefulle regningen skal betales.

Men hvor mye smerte må til? Hvis vi skal skjele til fortidens lærdommer er ikke sporadiske terrorangrep og økonomisk nedgang nok. Det må skje et mirakel dersom Israel overgir seg før en ny militær konfrontasjon finner sted. Stilt overfor denne triste spådommen er det ikke rart at man leker med håpet om at veien til fred fortsatt er åpen, at en karismatisk leder av Rabins støpning vil komme til syne. En som kunne omvende de Bibi-desillusjonerte velgerne til å prøve fredsalternativet. Ironisk nok har Bibi selv gjort noe for freden som venstresidens ledere aldri kunne få til: Som leder for høyre-siden har han legitimert Yassir Arafat, og med ham hele Palestinas sak. Håndtrykket mellom Bibi og Arafat vil garantert bli det heteste temaet for venstresidens propaganda i kommende valg.

Håndtrykket kan hjelpe venstresiden til valgseier. Men kommer en ny regjering til å få mandat til å gi palestinerne det selv ikke Rabin turde: en uavhengig stat med Jerusalem som hovedstad? Den som hører godt etter når Arbeiderpartiets nye leder Ehud Barak snakker, sitter igjen med lite å håpe på: I hans forsøk på å kapre stemmer, gir han uttrykk for en holdning som ligger langt fra palestinernes minimumskrav. Etter en valgseier kan han som Rabin gjorde, gjøre en skarp sving og ta sikte på fred. Men vil ekstremistene tillate det? Kommer folket til å følge ham på en slik vei? Sannsynligvis ikke.

For Norge, som investerer godvilje og ressurser i fredsprosessen i Midt-Østen, er denne analysen skuffende. Hvis det allikevel er en mening i de norske anstrengelsene ligger den ikke i arrangerte fotografier av møter mellom ledere, men i et sisyfos-aktig arbeid med folkene på begge sider, det israelske og det palestinske. Jo mer de to folkene lærer seg å akseptere den andres menneskelige ansikt, desto mindre brutalt blir traumet de må gjennom for å velge freden igjen. I det nådeløse Midt-Østen er det ikke lite.

midtøsten

Haran Rivlin gir i denne kronikken et bilde av Israels statsminister Benjamin Netanyahus rolle i fredsprosessen. Han skriver blant annet at det vil være naivt å tro at fredsprosessen kommer på skinner igjen om Netanyahu blir fjernet - det i seg selv vil ikke være nok. Løsningen ligger ifølge Rivlin mer i et «sisyfos-aktig arbeid mellom folkene på begge sider» enn i ustanselige møter mellom ledere.