STORSTILT FEIRING: Israels 70-årsdag falt på 19. april i henhold til den jødiske kalenderen. Dette bildet er tatt i Tel Aviv. Foto: Ariel Schalit/AP/NTB Scanpix
STORSTILT FEIRING: Israels 70-årsdag falt på 19. april i henhold til den jødiske kalenderen. Dette bildet er tatt i Tel Aviv. Foto: Ariel Schalit/AP/NTB ScanpixVis mer

En kriger i Midtøsten fyller 70 år

I dag er det 70 år siden Israel ble etablert som stat. Bursdagsbarnet har gjennomlevd turbulente år, men har overhodet ikke mistet livsgnisten.

Kommentar

Israel har vært elsket og hatet, som Dagbladets tidligere utenriksredaktør Karl Emil Hagelund slo fast i tittelen på sin bok fra 1983, da bursdagsbarnet fylte 35 år. I dag er alderen doblet og kontroversene flere. Vi ser en 70-åring som er blitt mer sjølbevisst, mer egosentrisk, mer paranoid, men også mer innovativ og teknisk nyskapende. Jubilanten, som både har vært mobbeoffer og mobber, er til sine tider sur, tverr, påståelig og truende med en svart/hvit-tankegang, der du enten er ett hundre prosent støttespiller eller blir ansett som fiende. Og de sistnevnte er det mange av.

Den krigerske holdningen går som en rød tråd gjennom dette livsløpet. Jubilanten skulle bygge for seg og sine, og tok ikke hensyn til sine naboer. Forfølgelsene og folkemordet som forfedrene hadde vært utsatt for, lå der som et uhelbredelig traume, men samtidig skulle framtida være noe annet. Dette var en kropp som ikke skulle la seg herse med, koste hva det koste ville.

Det var så vidt det ble noe av unnfangelsen. I den internasjonale storfamilien, De forente nasjoner, var det sterk splid om hvorvidt det burde dukke opp en ny aktør i Midtøsten. Araberstatene sa nei, Vesten stort sett ja, mens mange vinglet. Lobbyvirksomheten var intens fra alle parter. Den amerikanske etterretningstjenesten CIA var imot en slik unnfangelse, det samme var USAs utenriksdepartement. Men likevel brukte amerikanske myndigheter all sin energi på å presse Filippinene, Haiti og Liberia til å stemme for og dermed gi to tredels FN-flertall og grønt lys for svangerskapet. Graviditeten varte nesten seks måneder. Fødselen ble trang fordi arabiske angripere sto klare for å kvele spedbarnet før det fikk vokse seg større. Men forsøket feilet; dette var et barn som ikke bare ville overleve, men også gjøre seg uovervinnelig.

Barnet ble født som kriger – for å forsvare seg men også for å erobre. Tre turer på slagmarken i løpet av et kvart århundre ble resultatet; som 8-åring (Suez-krigen), 19-åring (Seksdagerskrigen) og som 25-åring (Yom Kippur-krigen). Seieren i Seksdagerskrigen førte ikke bare til at kroppen vokste langt inn i det arabiske nabolaget, den førte også til en selvsikkerhet som grenset til arroganse. Selvsikkerheten fikk en knekk under Yom Kippur-krigen, men 25-åringen hadde ingen planer om å ta av seg boksehanskene.

Den virkelige trassalderen kom seint, i 1977. Da syntes den daværende 29-åringen at leflingen med sosialismen hadde vart lenge nok, og resultatet ble et langt skritt til høyre. Da ble arrogansen enda større. Mer egosentrisk og sjølopptatt bar det videre i livet.

Allerede fra barnsbein av var det ingen kamerater å leke med i nabolaget. I 1993 slo en date med den palestinske naboen ut i full blomst i Oslo, men den ble av kort varighet. Så var det på tide å ta på seg krigsutstyret igjen, men denne gang stort sett til bruk i begrensede krigshandlinger – mot en palestinsk motstander som heller ikke likte å bli herset med.

Våpenteknologien ble utviklet, og som en synergieffekt kom også en rekke andre teknologiske nyvinninger. Minnepennen ble utviklet, det samme ble GPS-systemet. Vitenskap og kultur sto i høysetet. Det var ikke alltid like lett å ha kontroll på økonomien, men rike onkler og tanter, ikke minst i USA, sørget for at hjulene gikk rundt.

Forholdet til religionen har alltid vært viktig, sjøl om jubilanten i yngre dager stort sett brukte de hellige skrifter mer for å legitimere sin eksistens enn til å la troen være rettesnor for det meste i livet. Med alderen er det religiøse blitt viktigere. De hellige skrifter brukes nå for alt de er verdt og litt til, ikke minst for å rettferdiggjøre veksten inn på naboens enemerker.

Jubilanten er også glad i vann, og noe av dette må tas fra naboen. Mens nye trær stadig plantes i egen hage, blir trærne i det palestinske nabolaget revet ned. 70-åringen har flere trær enn på 50 år, naboene har langt færre enn tidligere.

Identiteten er ett hundre prosent jødisk, men har sin bakgrunn fra hele verden. Én del er hjemmeavlet, en annen kommer fra Europa, mens er tredje har sitt opphav i andre deler av Midtøsten. Av og til blir jubilanten litt schizofren.

Venner er det blitt færre av de siste åra, fordi mange ikke liker egenrådigheten. Men de virkelig gode vennene er alltid der, helt ukritiske uansett hva som skjer. Den beste vennen sitter i Det hvite hus i Washington, men det er ikke sikkert han er helt til å stole på. Det er heller ikke mange av de kristne vennene i USA. De ser nemlig jubilanten bare som et middel som skal sørge for Messias’ tilbakekomst, etterpå får det gå som det vil.

Da barnet ble født, trodde mange at det ikke engang kom til å nå den jødiske konfirmasjonsalderen. I dag snakker vi ikke om en pensjonist eller olding, men om en litt sliten, men likevel livskraftig 70-åring som ganske sikkert har tatt mål av seg til å leve minst like lenge som den bibelske Metusalem (969 år).

Månedene framover blir spennende. 70-åringen går med planer om å gå ut i krigen igjen, denne gang mot en iransk fiende som blander seg for mye inn i det som skjer i det nærmeste nabolaget. Men er det ikke på sin plass å bli litt mer fredelig nå i moden alder?

SMELLER: Denne amatørvideoen viser hvordan det ser ut i Gaza by når en israelsk bombe går av. Så langt har mer enn 100 personer mistet livet i de siste krigshandlingene, ifølge NTB. Video: Snorre Schjønberg Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook